Ulovlig livskvalitet .....

Jeg overrasker meg stadig at jeg på trygd må passe meg for hva jeg gjør. Stadig får jeg, nav må ikke vite ditt og nav må ikke vite datt. Du må ikke skrive på facebook at du er ute å går tur. Og jeg tenker faen heller. Når man er nav klient fordi man er uheldig og blitt eller født syk, så skal man føle seg kriminell fordi man tillater seg å ha livskvalitet, og glede i livet? Er det sånn det skal være, har man mindre krav på livskvalitet og glede i livet når man er blitt syk ? Skal man bli dobbelt opp straffet fordi man er syk, og ikke klarer både jobb og ha et sosialtliv som andre mennesker.

Er det virkelig sånn at er man syk og mottar trygd, skal man sitte hjemme å råtne? Skal ikke jeg som andre få lov å dele mine gleder i livet fordi jeg er syk. Skal ikke jeg få lov å gå tur ? Det er stor forskjell på livskvalitet og arbeidsevne.

Livskvalitet er menneskerett, hva er et menneske uten det ? Man har mistet så mye fra før av når man er syk. Jeg snakker ikke om livskvalitet som det å gå på fylle flere ganger i uken, jeg snakker om å kunne bestemme litt mer over sitt egentlig liv, det å kunne gå seg en tur uten at man skal føle seg kriminell.

Jeg skal gå å være redd for at nav skal finne ut hva jeg gjør og ikke gjør. Skal det være sånn at man som syk skal bli skulet på som trygde missbruker fordi man tillatter seg glede ? . For det er jo nettopp det det er, når man blir fortalt at nav ikke må vite ditte og datt.

Hva vil det gjøre med et menneske psykisk? Skal man fratas retten til et sosialtliv ? Og igjen hvordan helse påvirkning gjør det med et menneske både fysisk og psykisk ?

Hilsen ei som er lei av å måtte gå på tå !

Mitt prosjekt ?

bildekilde: http://www.infobilder.com


Alle er redde første gangen dem skal gjøre noe for første gang. Det kan man se se helt tilbake fra barneårene. Man skal utforske verden, og det er skummelt, men da har man som oftes en trygg hånd å holde i.

Dette kan være skummelt også i voksen alder, og da har man som oftes ikke den trygge hånden å holde i. Og om man i tilegg går med en forestilling på at alt er farlig, går med den holdningen, så blir det skummelt og farlig.
Stort sett er det ikke farlig, men det er å gå det skrittet der man kan kan motbevise seg selv at det er ikke skumelt. Da er det på tide med et nytt prosjekt.
Mennesker med angst, trenger gjerne en som følger enn i det, veilder og støtter. Ta det i mindre skritt fremover.

Mennesker med det jeg kan kalle normal redsel, er det stort sett bare det å kaste seg i det, gjøre det, uten masse greier som tanker og kontroll. De trenger gjerne ikke den kontrollen jeg kommer til.

Er man midt mellom det man kan kalle normalt og angst, så trenger man som oftes kontroll for å kaste seg i det. Kontroll skaper mindre frykt, og det viktig å ha i prosessen. Og det er gjerne bare første gangen man trenger kontroll så går det bra de neste gang.

Jeg kan f.eks ta meg selv : Dette er skrev i går på vei til oslo...

Jeg sitter på toget på vei til oslo, jeg er den midt mellom som trenger kontroll, vite hvor ting er, hvor jeg skal osv.. Det å ta toget gjør meg ingen ting, toget har jeg tatt mange ganger. Men jeg skal ta trikken opp til rikshospitalet. Her kommer kontrollen jeg snakket om, som kan være lurt å ha. Jeg vet hvor jeg skal kjøpe bilett til trikken ( det har jeg undersøkt på forhånd) . Jeg er usikker på hvor trikken går hen i fra, jeg har tatt trikken en gang før opp ditt for noen år siden, men da hadde jeg den støtten og "hånden" jeg snakket om, for da var jeg med en som var kjent. Nå er jeg på egen hånd. Men jeg har delevis kontroll på situasjonen, så jeg er rolig.

Prosjektet her er at jeg skal klare det, jeg skal oppnå det, målet mitt er var å ta trikken opp til rikshospitalet. Jeg kommer til å endre tanker, følelser og holdninger til situasjonen når jeg har gjennomført det.
Da endrer jeg et prosjekt jeg har hatt tidlig med nye metoder og holdninger. Nesten gang trenger jeg nok ikke kontroll.

Fortsettelse når jeg satt på venterommet på rikshospitalet .....

Jeg merket godt den kontrollen jeg snakket om. Jeg viste ca hvor narvesen lå når jeg kom opp fra toget, den lå der jeg trodde. Jeg rotet meg med en gang, jeg hadde kontroll, og derfor ingen uro. Jeg hadde kontroll på en stuasjon jeg selv hadde satt meg i.

Jeg spurte personen på narvesen, hvor jeg skulle gå ut for å finne trikken. Jeg viste at jeg måtte ta trikk 17 eller 18. Jeg var fortsatt rolig, og kjente kontrollen jeg hadde, jeg var sjef i mitt liv. Jeg hadde motbevist noe for meg selv ..

Jeg vet nå at nå har jeg dannet meg et nytt prosjekt i livet !


Om folks prosjekter kan du lese i boken i forrige innlegg. http://susannekgu.blogspot.com/2012/04/folks-prosjekter.html

Folks prosjekter

Jeg har lest en bok

Folks prosjekter ---- Dette er et begrep som innbefatter holdninger, tanker, følelser og atferd knyttet til et spesifikt tema eller situasjon.

Kan anbefale boken ..

Always have faith in yourself

Innerst inne har jeg utrolig troen på meg selv, dette skal jeg klare. Jeg tror jeg skal klare det. Men det blir kanskje ikke så enkelt. Men jeg er en tanken, sånn er jeg bare. Jeg er redd for alt som jeg kan støte på på veien til suksess, til det JEG vil bli. Uavhengig av hva andre syns og tenker. Fikk spørsmål om veien min ikke er for vanskelig, om jeg kommer til å klare det ? Men jeg er jo ikke dum selv om jeg er syk.. Men etter å ha tenkt på den kommentaren så får det meg bare til å enda mere lyst til å nå målet mitt, da skal jeg hvertfall.
Jeg er litt sånn, skal ta igjen... så nå skal jeg ta igjen på den måten at jeg skal motbevise dem. Jeg er kan da ting jeg også, selv om jeg er syk. Den største trusselen er jo NAV . De vil ikke ha unge på uføre, men de er ikke flink til å tilrettelegge slik at unge mennesker kan nå SITT mål.

Var en som skrev på en fb side, om det å planlegge livet sitt.

" Om alle hadde planlagt livet sitt like nøye som ferien sin, da hadde flere hatt det mye bedre og mere sånn som man ønsker å ha det"

Her kommer skeptisken i meg til dette her da, for hvor lett er det for alle ? Hva med når man er syk, og ting kan dukke opp fortere enn andre rekker å blunke ? Man vil mye i livet, men når livet er uforutsett, så er det ikke lett å få jobb, fullføre studie. MEN MEN MEN ... Man kan ikke gå å tenke på det. Jeg kan ikke gå å tenke på hva som kanskje skjer i morgen. Man MÅ tenke fremover, planlegge livet sitt som man vil, så får det som evnt kommer, komme ?

Jeg lever med kroniske smerter, ingen dag er like. Men viktigste for meg er at i dårlig smerte periode, så tenker jeg på at det går over, så får jeg fortsette på livet jeg vil ha da. Om jeg må vente en mnd før jeg fortsetter. Må jeg operere hjerte, får jeg ta det når det kommer. Jeg har fortsatt foruttseningen til å vær sjef i mitt egentliv , ha troen på meg selv selv om jeg må sette det på "stopp" en periode.

Jeg tror når man er alvorlig syk, at det er lett pga frykt å syklig gjøre seg selv. Kanskje klarer jeg mere om jeg bare planlegger det nøyere. Ikke tar for store skritt. Selv om jeg kanskje begynner på f.eks helsesekretær nå, så vil jo ikke det si at jeg ikke kan ta noe innen psykologi. Det er mange veier man kan ta til suksess, og veien må man velge selv. Om man må bare begynne et sted for å komme i gang, så tror jeg det er viktig, viktigere enn å begynne på det med PANG start. Jeg har større muligheten å stoppe på veien om jeg tar litt og litt, erfaring, kunnskap tar jeg med meg på veien likevell.

Men at noen skal få lov å ødelegge for mine drømmer, tillater jeg ikke. Da får dem heller holde munnen sin,
så skal jeg bevise hvem jeg er egentlig er !