Ulovlig livskvalitet .....

Jeg overrasker meg stadig at jeg på trygd må passe meg for hva jeg gjør. Stadig får jeg, nav må ikke vite ditt og nav må ikke vite datt. Du må ikke skrive på facebook at du er ute å går tur. Og jeg tenker faen heller. Når man er nav klient fordi man er uheldig og blitt eller født syk, så skal man føle seg kriminell fordi man tillater seg å ha livskvalitet, og glede i livet? Er det sånn det skal være, har man mindre krav på livskvalitet og glede i livet når man er blitt syk ? Skal man bli dobbelt opp straffet fordi man er syk, og ikke klarer både jobb og ha et sosialtliv som andre mennesker.

Er det virkelig sånn at er man syk og mottar trygd, skal man sitte hjemme å råtne? Skal ikke jeg som andre få lov å dele mine gleder i livet fordi jeg er syk. Skal ikke jeg få lov å gå tur ? Det er stor forskjell på livskvalitet og arbeidsevne.

Livskvalitet er menneskerett, hva er et menneske uten det ? Man har mistet så mye fra før av når man er syk. Jeg snakker ikke om livskvalitet som det å gå på fylle flere ganger i uken, jeg snakker om å kunne bestemme litt mer over sitt egentlig liv, det å kunne gå seg en tur uten at man skal føle seg kriminell.

Jeg skal gå å være redd for at nav skal finne ut hva jeg gjør og ikke gjør. Skal det være sånn at man som syk skal bli skulet på som trygde missbruker fordi man tillatter seg glede ? . For det er jo nettopp det det er, når man blir fortalt at nav ikke må vite ditte og datt.

Hva vil det gjøre med et menneske psykisk? Skal man fratas retten til et sosialtliv ? Og igjen hvordan helse påvirkning gjør det med et menneske både fysisk og psykisk ?

Hilsen ei som er lei av å måtte gå på tå !

Mitt prosjekt ?

bildekilde: http://www.infobilder.com


Alle er redde første gangen dem skal gjøre noe for første gang. Det kan man se se helt tilbake fra barneårene. Man skal utforske verden, og det er skummelt, men da har man som oftes en trygg hånd å holde i.

Dette kan være skummelt også i voksen alder, og da har man som oftes ikke den trygge hånden å holde i. Og om man i tilegg går med en forestilling på at alt er farlig, går med den holdningen, så blir det skummelt og farlig.
Stort sett er det ikke farlig, men det er å gå det skrittet der man kan kan motbevise seg selv at det er ikke skumelt. Da er det på tide med et nytt prosjekt.
Mennesker med angst, trenger gjerne en som følger enn i det, veilder og støtter. Ta det i mindre skritt fremover.

Mennesker med det jeg kan kalle normal redsel, er det stort sett bare det å kaste seg i det, gjøre det, uten masse greier som tanker og kontroll. De trenger gjerne ikke den kontrollen jeg kommer til.

Er man midt mellom det man kan kalle normalt og angst, så trenger man som oftes kontroll for å kaste seg i det. Kontroll skaper mindre frykt, og det viktig å ha i prosessen. Og det er gjerne bare første gangen man trenger kontroll så går det bra de neste gang.

Jeg kan f.eks ta meg selv : Dette er skrev i går på vei til oslo...

Jeg sitter på toget på vei til oslo, jeg er den midt mellom som trenger kontroll, vite hvor ting er, hvor jeg skal osv.. Det å ta toget gjør meg ingen ting, toget har jeg tatt mange ganger. Men jeg skal ta trikken opp til rikshospitalet. Her kommer kontrollen jeg snakket om, som kan være lurt å ha. Jeg vet hvor jeg skal kjøpe bilett til trikken ( det har jeg undersøkt på forhånd) . Jeg er usikker på hvor trikken går hen i fra, jeg har tatt trikken en gang før opp ditt for noen år siden, men da hadde jeg den støtten og "hånden" jeg snakket om, for da var jeg med en som var kjent. Nå er jeg på egen hånd. Men jeg har delevis kontroll på situasjonen, så jeg er rolig.

Prosjektet her er at jeg skal klare det, jeg skal oppnå det, målet mitt er var å ta trikken opp til rikshospitalet. Jeg kommer til å endre tanker, følelser og holdninger til situasjonen når jeg har gjennomført det.
Da endrer jeg et prosjekt jeg har hatt tidlig med nye metoder og holdninger. Nesten gang trenger jeg nok ikke kontroll.

Fortsettelse når jeg satt på venterommet på rikshospitalet .....

Jeg merket godt den kontrollen jeg snakket om. Jeg viste ca hvor narvesen lå når jeg kom opp fra toget, den lå der jeg trodde. Jeg rotet meg med en gang, jeg hadde kontroll, og derfor ingen uro. Jeg hadde kontroll på en stuasjon jeg selv hadde satt meg i.

Jeg spurte personen på narvesen, hvor jeg skulle gå ut for å finne trikken. Jeg viste at jeg måtte ta trikk 17 eller 18. Jeg var fortsatt rolig, og kjente kontrollen jeg hadde, jeg var sjef i mitt liv. Jeg hadde motbevist noe for meg selv ..

Jeg vet nå at nå har jeg dannet meg et nytt prosjekt i livet !


Om folks prosjekter kan du lese i boken i forrige innlegg. http://susannekgu.blogspot.com/2012/04/folks-prosjekter.html

Always have faith in yourself

Innerst inne har jeg utrolig troen på meg selv, dette skal jeg klare. Jeg tror jeg skal klare det. Men det blir kanskje ikke så enkelt. Men jeg er en tanken, sånn er jeg bare. Jeg er redd for alt som jeg kan støte på på veien til suksess, til det JEG vil bli. Uavhengig av hva andre syns og tenker. Fikk spørsmål om veien min ikke er for vanskelig, om jeg kommer til å klare det ? Men jeg er jo ikke dum selv om jeg er syk.. Men etter å ha tenkt på den kommentaren så får det meg bare til å enda mere lyst til å nå målet mitt, da skal jeg hvertfall.
Jeg er litt sånn, skal ta igjen... så nå skal jeg ta igjen på den måten at jeg skal motbevise dem. Jeg er kan da ting jeg også, selv om jeg er syk. Den største trusselen er jo NAV . De vil ikke ha unge på uføre, men de er ikke flink til å tilrettelegge slik at unge mennesker kan nå SITT mål.

Var en som skrev på en fb side, om det å planlegge livet sitt.

" Om alle hadde planlagt livet sitt like nøye som ferien sin, da hadde flere hatt det mye bedre og mere sånn som man ønsker å ha det"

Her kommer skeptisken i meg til dette her da, for hvor lett er det for alle ? Hva med når man er syk, og ting kan dukke opp fortere enn andre rekker å blunke ? Man vil mye i livet, men når livet er uforutsett, så er det ikke lett å få jobb, fullføre studie. MEN MEN MEN ... Man kan ikke gå å tenke på det. Jeg kan ikke gå å tenke på hva som kanskje skjer i morgen. Man MÅ tenke fremover, planlegge livet sitt som man vil, så får det som evnt kommer, komme ?

Jeg lever med kroniske smerter, ingen dag er like. Men viktigste for meg er at i dårlig smerte periode, så tenker jeg på at det går over, så får jeg fortsette på livet jeg vil ha da. Om jeg må vente en mnd før jeg fortsetter. Må jeg operere hjerte, får jeg ta det når det kommer. Jeg har fortsatt foruttseningen til å vær sjef i mitt egentliv , ha troen på meg selv selv om jeg må sette det på "stopp" en periode.

Jeg tror når man er alvorlig syk, at det er lett pga frykt å syklig gjøre seg selv. Kanskje klarer jeg mere om jeg bare planlegger det nøyere. Ikke tar for store skritt. Selv om jeg kanskje begynner på f.eks helsesekretær nå, så vil jo ikke det si at jeg ikke kan ta noe innen psykologi. Det er mange veier man kan ta til suksess, og veien må man velge selv. Om man må bare begynne et sted for å komme i gang, så tror jeg det er viktig, viktigere enn å begynne på det med PANG start. Jeg har større muligheten å stoppe på veien om jeg tar litt og litt, erfaring, kunnskap tar jeg med meg på veien likevell.

Men at noen skal få lov å ødelegge for mine drømmer, tillater jeg ikke. Da får dem heller holde munnen sin,
så skal jeg bevise hvem jeg er egentlig er !

psykisk syk jeg ... Det er ikke alltid det er svaret...

Livet har mange utfordringer og man må ta mange sats. Noen kommer sent i livet, mens noen tar de tidlig. Jeg tar dem nå, straks 28 år gammel.

I mange år trodde jeg selvsagt selv, og alle rundt meg at jeg var psykisk syk. Jeg var jo syk, men selvsagt psykisk syk. Gikk til psykolog, fikk medisiner, hjalp ikke. Havnet inn på psykiatrisk avd.

Angst har jeg nok enda, men hvem har ikke det når man er alvorlig syk.

Jeg blei født våren 84, jeg var ikke frisk. 6 uker gammel, skulle dem finne ut av det, og 8 uker gammel blei jeg første gangen hjerteoperert. Første leve året preges av usikkerhet om hva som vil skje. Jeg husker ingen ting, liten var jeg jo. Men jeg kjempet. Og jeg lever.


I alle år gikk jeg på kontroll på mitt lokalsykehus, som er tønsberg sykehus, det heter SIV- Tønsberg, mener jeg. Alt var fint på kontrollene, alt så bra ut. Sånn fortsatte det, var bare på kontroll hver 3 år som jeg husker. Også i voksen alder blei jeg fortalt at alt stod bare bra til her. Og det er det man tror på, det er det man tror på som foreldre også, ektefelle og seg selv. Det hjelper ikke da hva man kjenner på kroppen ?

Jeg blei tidlig mamma, lykke :D .. Jeg er den dag i dag gift med barnefaren og vi har det flott sammen, men alt har ikke hvert rosen rødt for min del. Jeg klarte ikke skole, klarte ikke jobbe. Bare små jobber og det funket ikke. Hva var galt med meg ??

2 år etter jeg fikk min sønn, begynte jeg å jobbe litt igjen. Og jeg blei syk, psykisk syk. Jeg var deprimert, og det var jo faktisk sånn jeg selv følte det. Livet bare dritt, jeg klarte ingen ting, jeg orket ingen ting. Følte meg lat og ubrukelig. Jeg var forvirret i min egen kropp. Men jeg stod på for min sønn og det han trang.
Jeg gikk til psykolog, der pratet vi om barndommen min, ting som har hvert vanskelig. Jeg fikk medisiner som skulle hjelpe, mange hjalp ingen ting egentlig. Jeg var innlagt på psykiatrisk avd også. Kroppen virket ikke, jeg var helt nede. Jeg viste ikke hvorfor. Flere ganger tok jeg meg i å tenke, hvorfor meg, andre har da opplevd værre ting enn meg. Medisiner gjorde ikke saken noe bedre, jeg blei utredet også for alvorlig psykotiske lidelser (??? ) Altså jeg trodde det selv, var det kanskje medisiner som gjorde det ? .

Jeg har alltid sett ting som ikke er der, men psykotisk. Jeg hørte på hva dem sa og lyttet hva psykiaterer mente og trodde. I denne mellom tiden var jeg ikke på noen kontroll på hjerte, som jeg kan huske.

I 2007, vet jeg ikke hva som skjedde, jeg reiste meg et lite øyeblikk :p Kom meg ut ijobb, men jeg datt. Men denne gangen fysisk, jeg havnet på sykehuset i 4 uker. Der fant dem ikke ut av noe. Og selvsagt det kom jo for en dag der inne også. DU ER IKKE DEPRIMERT DA ? . Det kokte inni meg, og da hadde jeg allerede begynt å tenke på hjerte. Fikk en ekko undersøkelse, men alt ser bra ut, og jeg var hysterisk. Hysterisk ja... Jaja, jeg er vel psykisk syk da ? Men denne jenta, gir seg ikke. Nei, ikke søren. Rikshospitalet i oslo, blei koblet inn, takke være min store bror.

Jeg var innlagt okt 2007 på SIV, der jeg følte jeg hånet og mistenkligjort som hypokonder og psykisk syk og gud veit hva. Det skulle ta 1 ÅR, før jeg fikk maset meg til en skikkelig utredning på rikshospitalet. Og jeg kom ditt, var innlagt noen dager. Tok det ene og det andre.FØR det var jeg på en MR undersøkelse, det stemmer, og det var vel den som gjorde grunnlaget for videre utredning.
Okt 2008 kom jeg inn på rikshospitalet, og får å si det sånn, jeg hadde jo mine tanker. At de finner jo ingen verdens ting. Jeg er jo psykisk syk.

Noen uker etter utredningen, kom telefonen fra en fantastisk lege der inne som følger meg enda inne på rikshospitalet. Det var noe GALT, og det var mye, jeg måtte operere hjerte igjen. 29 januar 2009 blei jeg trillet inn på oprasjonssalen og blei reparert.

Rehabliteringsitden har hvert hard og lang, siden jeg pga beskymringer osv har utviklet fibromyalgi, som et kronisk smertesyndrom med tilleggs plager.

Nå i 2012 har jeg satsen i livet, det er nå det med sats kommer. Januar i år fikk jeg telefon fra lederen i foreningen for voksne med medfødt hjertefeil, hun lurte på om jeg ville være nest leder :o Jeg takket ja, med en gang. Herregud hva har jeg gjort nå, jeg har jo sosialangst, hvordan skal dette gå ? . MEN, jeg dro inn på årsmøte, og det gikk bra, Angsten, hvor var den tatt veien. Jeg skjønte ingen ting. I tillegg så var jeg ikke helt bra på den tiden, etter jeg falt på isen i desember 11 . Dette har gått over alt forventninger. Det skulle bli ny leder også, lederen og jeg har et bra samarbeid og hun bor også i vestfold.

I helgen 24-25 mars, dro jeg inn til Oslo sammen med henne, på foreningen historiske første landsmøte. Der blei jeg valgt inn i landsstyret som regionsrepresentat. Og jeg blei valgt som 2. nest leder av landsstyret. Å himmel og hav. Men det går greit, jeg har det fint. Jeg trives med dette her.

Jeg har lest mye psykologi i det siste, og kommet frem til min egen konklusjon av meg selv, en analyse av meg selv. Den er blitt lest av psyk.sykpl, kontaktsykepleier på rikshospitalet og jeg tok dette opp med min fastlege, og alle er enige med meg. Jeg er ikke psykisk syk, jeg er fysisk syk.

Nå sitter jeg å tenker på fremtiden, jeg lever .. Drømmen er å bli lege. Fysioterpauten min sa at hvorfor ikke satse og se hvor du havner, hvor langt du kommer ? . Men jeg ser for meg noe innen psykologi. Pga min helsetilstand kan jeg ikke jobbe i en frysisk anstrengt jobb. Men muligens jeg klarer mere enn jeg tror.

Våg å vær den du er !

Valg ...

Hver dag står du som regel over 2 valg, og valget du velger er valget du må stå for. Du kan velge å gjøre dagen bra, du kan velge å gjøre dagen dårlig.

Hadde jeg ikke hatt lungebetennelse skulle jeg satt opp kamera mitt og tatt et bilde der jeg hopper, men jeg velger å ikke utfordre sjebnen.

Og du har muligheten og det er sol der du bor, så anbefaler jeg deg å gå ut å strekke deg mot solen og puste dypt inn og kjenn på det . Jeg anbefaler det virkelig, har du muligheten så ta et par skritt og kjenn på den snøfri asfalten, kjenn på vårfølelsen. Deretter tenker du på hva som gjør deg lykkelig. For alle har noe der inne som gjør en lykkelig .


Ha en god dag :D


Jeg har tatt mitt valg i dag :D

Jeg er fortsatt MEG

Jeg er fortsatt Susanne selv om jeg er Susanne med sykdommer. Jeg trenger å vite at jeg settes pris på, jeg trenger å vite at jeg tenkes på.. Men ikke alltid sannheten er sannheten. Om du spør meg om hvordan det går, og jeg sier at det går bra, så betyr ikke det at jeg er frisk, det betyr at jeg kanskje har en litt bedre dag i dag. Om jeg sier at jeg må legge meg litt, fordi jeg er sliten, så betyr det at jeg egnetlig ikke har det bra i det hele tatt.

Om du spør meg om jeg vil være med på noe, og jeg sier ja, så ikke bli lei deg om jeg må avbryte i siste liten, ikke fordi jeg ikke vil, men da får jeg ikke med meg kroppen min. Da klarer jeg faktisk bare ikke.Jeg sier ja, fordi jeg vil, og jeg blir glad for å huskes på og tenkt på. Jeg vil egentlig.

Om du spør meg om å gå tur, og jeg sier ja. Så er det ikke sikkert jeg orker det dagen etter. Om jeg sier nei, så ikke bli sur på meg. Da klarer jeg ikke løfte beina mine. Noen ganger sier jeg ja, fordi jeg vil, selv om jeg har vondt. Men la oss gå i midt tempo, jeg har da tatt smertestillende for å komme meg ut sammen med deg.

Om du kommer hjem til meg, og det er litt rotete, ikke kommenter det. Jeg gjør så godt jeg kan. Jeg tar det jeg orker, når jeg orker. I perioder kan det se kjempe flott ut her, fortelle meg heller når det er fint her. Jeg trenger ikke minnes på at jeg ikke har orket for det vet jeg så godt.

Jeg er ikke sterk, selv om jeg går gjennom dette her. Jeg har ingen valg, det er livet jeg må leve. Vil du være en del av det, så er jeg takknemlig, vil du ikke så forstår jeg det. Jeg forventer ikke at du skal være en del av det.

Jeg setter pris på alle vennenne mine, og jeg er der så godt jeg kan for dere. Men må jeg si at jeg ikke orker, så ikke ta det personlig. Prøv igjen, jeg bryr meg om dere <3 .

Har jeg glemt noe dere har fortalt meg som er viktig, ikke bli sint. Ikke tro at jeg ikke bryr meg om dere, bare fortell det igjen. Jeg husker dårlig, det er greit å le av det for jeg ler selv. Men noen ganger ler jeg av fortvilelse over meg selv.

Noen kvelder ligger jeg i sofaen i fortvilese og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, alt lyset av. orker ikke lyd heller lys.

Det er dette som er sannheten. Men jeg er fortsatt jenta med godt humor, har posetiviteten. Men vil dere skal vite at jeg hver dag kjemper for å være posetiv.

Nytt år og nye muligheter ...

Det sies hver gang man starter et nytt år. Jeg lever stort sett det livet jeg levde året før også. Men det er greit å benytte anledningen om man vil forandre noe.

Jeg kan starte med den lavkarboen jeg gikk på i høst da, var fint det altså. Det virket bra, MEN... Ikke i lengden.Jeg blei veldig dårlig og sliter nesten litt enda med å komme meg oven på igjen. Men jeg tenker fortsatt på hvordan jeg levde det, og tar dette med i læring, og tenker fortsatt på hva jeg putter i munnen. Jeg spiser fortsatt helst ikke hvete mel, og jeg spiser helst ikke ting med masse karbohydrater. Oky da, jeg har ikke hvert flink i desember.
Men nå er det jo nytt år, og anleding til å starte på nytt !!! YES ....

Jeg har også startet året med en nytt, ja hva skal man kalle det motto ? Hvertfall.. Det heter TA DET NÅ .. Før så utsatte jeg ting hele tiden, spesielt når det gjelder orde å rydde. Folk har vaskehjelp, jeg skulle hatt rydde hjelp. Handler ikke om at jeg er LAT, det handler jo om at jeg er syk, og henger ikke helt med. Bruker tid på å virke, bruker tid til å komme i gang. Men i romjulen, fikk jeg tatt et røsk, og nå tar jeg det med en gang. Legger ikke ting som skal opp i trappen, jeg går opp med det. Begynner å sette inn en automatikk i skrotten min. :) .

Også datt jeg på rumpa den ene dagen det var glatt ute, 7 desember . Jeg har fortsatt problemer me det, pga noe nerver som ikke er så happy. Fortsatt merker jeg det litt i korsryggen. Fått beskjed om at dette tar tid, så da får jeg bare ha tålmodighet.


Ha et godt nytt år alle sammen :D

Har du hvert ute å sett ?

(bildekilde: Tb.no v/ Astrofysisk institutt, UiO)

http://tb.no/nyheter/i-kveld-ma-du-se-opp-1.6540470

I kveld må du se opp!

TØNSBERG: Lørdag ligger an å bli en heftig opplevelse hvis du går ut og lener hodet bakover.

Jeg gikk ut etter å lest på Facebook. Og 22.16 så jeg er stjerneskudd utrolig klart. Utrolig fasinerende om hva som fåregår oppe i verdens rommet :)

Ha en fin Lørdags kveld videre :)

Hei igjen ...

På tide og tørke litt støv her igjen :)

Er ikke så hyppig på den bloggingen nei. Og har til og med flyttet, og ikke blogget noe om det. Nesten litt skamfult. Men kort og fortalt, vi fikk endelig hus :) Og nå har vi bodd her i snart 4 uker !!! :D .

Bilder kommer etter hvert, det tar vi ikke nå.

Nå har jeg et kjøkken som er bedre og kokelere på, og når jeg søkte etter pitabrød med spelt, fant jeg en inspirasjons blogg http://smakebiten.wordpress.com/ .
Her finner du masse bra mat :) .

Ikke blitt så mye striking og hekling nå i det siste, er for opptatt med huset osv :) Begynt og bli flink til og ukeshandle . Ukens middags liste ser slikt ut :

Mandag : Omelett med ost og skinke
Tirsdag : kjøtt i fløte saus ( Hjemmelaget) , pasta(glutenfri) og grønnsaker
Onsdag : Skinke i pita( Hjemmelaget) http://smakebiten.wordpress.com/2011/03/25/grove-pitabr%C3%B8d-med-spelt/ , salat
- Da trenger du disse ingrediensene:

* 50 g gjær
* 5 dl vann
* 2 ts salt
* ca 4 ss olivenolje
* 4 toppede ss Hi-Maize
* fin spelt til passe deig


Torsdag : Lasagne

Fredag : Spise ute (?) .

Lørdag : Taco

Søndag : Litt usikker enda.

Gleder meg til og prøve den oppskriften på de pitabrøda :)

BREV TIL FOLK UTEN KRONISK SMERTE:

Dette skrivet her kan jeg legge inn om og om igjen i bloggen. For det er så viktig. Og jeg skjønner at det ikke går inn til alle. Ikke alle som likevel forstår.

Dette her kunne jeg nesten ha skrevet selv..

-----------------------------------------------------------------

Å ha kroniske smerter fører til mange forandringer, og mange av dem usynlige. Ulik det å ha kreft eller å være skadet i en ulykke, vet folk svært lite om kronisk smerte og dets virkninger. Av de som at tror at de vet, er mange faktisk feilinformert.

Dette er ment for å informere de som ønsker å forstå. Dette er tingene som jeg ønsker at du forstår om meg før du dømmer meg.

Vær så snill og forstå at det å være syk ikke betyr at jeg er ikke fremdeles er et menneske. Min hverdag er preget av betydelige smerter, og av og til når du besøker meg vil jeg ikke være noe moro å være sammen med. Men jeg er fortsatt meg - fanget inne i denne kroppen. Jeg bekymrer meg fortsatt over skole, min familie, mine venner, og for det meste - jeg hører fortsatt at du snakker om ditt også.

Vær så snill og forstå forskjellen mellom "glad" og "frisk". Når du får influensa, føler du deg sannsynlig elendig, men jeg har vært syk i årevis. Jeg er ikke elendig hele tiden. Faktisk arbeider jeg hard for å ikke være elendig. Derfor, om du snakker med meg og jeg virker glad, betyr det at jeg er glad. Det er alt. Det betyr ikke at jeg har mye smerte, eller er ekstremt trett, eller at jeg blir bedre, eller noen av de tingene. Vær snill å ikke si, "Å, du virker bedre!" eller "Men du ser så frisk ut!". Jeg bare er. Jeg lyder glad og prøver å være vanlig. Om du vil kommentere det, er du velkommen.

Vær så snill og forstå det å orke og være oppe i ti minutter ikke nødvendigvis betyr at jeg orker tjue minutter, eller en time. Bare fordi jeg klarte være oppe i tretti minutter i går betyr ikke at jeg klarer det samme i dag. Med mange sykdommer blir man enten paralysert, eller man kan ha fremgang. Med denne blir det mer forvirring for hver dag. Det er som en yo-yo. Jeg vet aldri fra dag til dag hvordan jeg føler meg når jeg våkner. I de fleste tilfeller vet jeg aldri fra minutt til minutt. Det er en av de hardeste og mest frustrerende komponenter av kronisk smerte.

Vær så snill og forstå at den kroniske smerten er variabel. Det er fullt mulig (for mange, det er felles) at jeg en dag kan gå til parken og tilbake, mens jeg neste dag kan ha problemer med å komme meg til et annet rom. Vær snill å ikke angripe meg med ordspråk når jeg er syk, "men du gjorde det før!" eller " å kom igjen, jeg vet du klarer dette!" Om du vil ha meg til å gjøre noe, så spør om jeg kan. På samme måte er det hvis jeg kansellerer en viktig avtale i siste minutt. Om dette skjer, vær snill å ikke ta det personlig. Om du klarer det, forsøk alltid å huske hvor heldig du er - som fysisk kan gjøre alle de tingene du kan.

Vær så snill og forstå at det å "komme meg ut og gjøre ting" ikke får meg til å bli bedre. Tvert imot, det gjør meg ofte alvorlig verre. Du vet ikke hva jeg går gjennom eller hvordan jeg lider for meg selv. Å fortelle meg at jeg må trene, eller gjøre noen ting for å få mine tanker over på noe annet, frustrerer meg til tårer, og er ikke riktig! Om jeg var i stand til å gjøre noen ting, enten litt eller alltid, tror du ikke at jeg hadde gjort det da? Jeg samarbeider med min doktor og jeg gjør som jeg skal gjøre. Enda en uttalelse som skader er, "Du må strekke deg lenger, prøve hardere." Kronisk smerte kan, åpenbart, angripe hele kroppen, eller bare spesifikke områder. Av og til forårsaker det å delta i en enkel aktivitet, for en kort eller en lang periode av tid, mer skade og fysisk smerte enn du noensinne kan forestille deg. For ikke å nevne rekonvaleseringstiden, som kan være intens. Du kan ikke lese det alltid på mitt ansikt eller i mitt kroppspråk. I tillegg forårsaker kronisk smerte sekundær depresjon (ville ikke du bli trykt ned og ned om du hadde vondt bestandig, i månedsvis eller år?), men det kommer ikke av depresjon.

Vær så snill og forstå at om jeg sier at jeg må sette meg/legge meg ned/bli i sengen eller ta disse pillene nå, betyr det sannsynlig at jeg må gjøre det akkurat nå - det kan ikke vente og blir ikke glemt fordi jeg er ett eller annet sted, eller holder på å gjøre noe. Kronisk smerte tilgir ikke, og den venter ikke på noen.

Om du foreslår en kur til meg, vær så snill å ikke gjøre det. Det er ikke fordi jeg ikke verdsetter tanken, og det er ikke fordi jeg ikke vil bli frisk. Herren vet at det er ikke sant. I all sannsynlighet om du har hørt om noe, eller prøvd noe, så har jeg det også. I noen tilfeller har det gjort meg sykere, ikke bedre. Det kan føre til bivirkninger eller allergiske reaksjoner. Det kan også føre til at jeg føler at jeg har feilet, noe som får meg til å føle meg enda mindre. Om det var noe som kurerte, eller hjalp folk med min form av kronisk smerte, da ville vi visst om det. Det er et verdensomspennende nettverk (både på og utenfor Internett) mellom folk med kronisk smerte. Om noe virker, VET vi. Det er bestemt ikke mangel på vilje til å prøve. Om, etter å ha lest dette, du likevel føler for å foreslå en kur, så gjør det. Jeg tar kanskje med meg det du har sagt og diskuterer det med legen min.

Om jeg virker sårbar er det sannsynligvis det jeg er. Det er ikke hvordan jeg prøver være. Faktisk prøver jeg meget hardt å være normal. Jeg håper at du prøver å forstå. Jeg har vært, og går fortsatt gjennom mye. Kronisk smerte er vanskelig å forstå hvis du ikke selv har hatt det. Det tærer på både kroppen og sinnet. Det sliter en ut. Nesten hele tiden vet jeg at jeg gjør mitt beste for å takle dette, og jeg lever mitt liv til det beste ut fra mine forutsetninger. Jeg spør om du kan bære over med meg og akseptere meg for den jeg er. Jeg vet at du ikke ordrett forstår min situasjon hvis du ikke har vært i mine sko, men jeg spør deg om du kan prøve å vise forståelse, så mye som mulig.

På mange måte er jeg avhengig av dere - folk som ikke er syke. Jeg trenger dere til å besøke meg når jeg er for syk til å dra ut. Av og til trenger jeg at dere hjelper meg med handling, matlaging eller rengjøring. Jeg trenger noen som kan følge meg til legen, eller til forretningen. Dere er mitt ledd til normaltilstanden av livet. De hjelper meg å være i kontakt med de delene av livet som jeg savner, og som jeg vil gjenoppta så snart som overhodet mulig.

Jeg vet at jeg har bedt deg om mye, og jeg takker for at du har lyttet. Det betyr virkelig mye.

-ukjent forfatter-

Det er bare jeg som er meg

Det finnes ingen andre som er nøyaktig lik meg Det finnes mennesker som

har noe likt med meg,men ingen er satt sammen akkurat som megDerfor er
alt som kommer fra meg ekte,fordi det er jeg alene som velger det.

jeg eier alt ved meg selv,
-kroppen min og alt den gjør,
-forstanden,med alle tanker og ideer,
mine øyne,med bilde av alt de beskuer,
mine følelser,sinne,glede,skuffelser,kjærlighet og spenning,
-min munn,og alle ordene som kommer ut av den,høflige,milde eller grove,sanne eller usanne,
min stemme,skarp eller myk,
-og alle mine handlinger,enten de er rettet mot andre eller mot meg selv.

jeg eier mine fantasier,
-drømmer,
mine forhåpninger,
-min frykt.
jeg eier alle mine seire og min framgang,alle mine fiaskoer,og feiltrinn.
Fordi jeg eier hele meg kan jeg bli helt fortrolig med meg selv.
Dermed kanjeg være glad i megselv.Da kan jeg gjøre det mulig for hele meg å arbeide,til mitt eget beste.

jeg
vet det finnes sider ved meg selv,som forvirrer meg,og andre sider jeg
ikke kjenner.Men så lengej eg er vennlig stemt mot meg selv,kan jeg med
mot og håp søke etter løsninger på gåtene,og etter måter å finne ut
mer om meg selv på.

Uansett hvordan jeg ser ut,høres ut,hva jeg
sier eller gjør,og hva jeg tenker og føler på et bestemt tidspunkt,er
det meg.Dette er ekte og viser hvor jeg befinner meg der og da.

Når
jeg ser tilbake på hvordan jeg så ut,eller hørtes ut,hva jeg sa og
gjorde,og hvordan jeg tenkte og følte,kan noe vise seg ikke å passe.Jeg
kan kvitte deg med det som ikke passer,beholde det som viste seg å
passe,og finne på noe nytt i stedet for det jeg kastet.

Jeg kan
se,høre,føle tenke.snakke og handleJeg har de redskapene som trengs for
å overleve,være nær andre og være produktiv.Og å få mening og orden ut
av den verden av mennesker som omgir meg

jeg eier meg og kan dirigere meg
JEG ER MEG OG JEG ER HELT OKAY
Ukjent

Til deg uten kronisk smerte

Å ha kroniske smerter fører til mange forandringer, og mange av dem usynlige. Ulik det å ha kreft eller å være skadet i en ulykke, vet folk svært lite om kronisk smerte og dets virkninger. Av de som at tror at de vet, er mange faktisk feilinformert.

Dette er ment for å informere de som ønsker å forstå. Dette er tingene som jeg ønsker at du forstår om meg før du dømmer meg.

Vær så snill og forstå at det å være syk ikke betyr at jeg er ikke fremdeles er et menneske. Min hverdag er preget av betydelige smerter, og av og til når du besøker meg vil jeg ikke være noe moro å være sammen med. Men jeg er fortsatt meg - fanget inne i denne kroppen. Jeg bekymrer meg fortsatt over skole, min familie, mine venner, og for det meste - jeg hører fortsatt at du snakker om ditt også.

Vær så snill og forstå forskjellen mellom "glad" og "frisk". Når du får influensa, føler du deg sannsynlig elendig, men jeg har vært syk i årevis. Jeg er ikke elendig hele tiden. Faktisk arbeider jeg hard for å ikke være elendig. Derfor, om du snakker med meg og jeg virker glad, betyr det at jeg er glad. Det er alt. Det betyr ikke at jeg har mye smerte, eller er ekstremt trett, eller at jeg blir bedre, eller noen av de tingene. Vær snill å ikke si, "Å, du virker bedre!" eller "Men du ser så frisk ut!". Jeg bare er. Jeg lyder glad og prøver å være vanlig. Om du vil kommentere det, er du velkommen.

Vær så snill og forstå det å orke og være oppe i ti minutter ikke nødvendigvis betyr at jeg orker tjue minutter, eller en time. Bare fordi jeg klarte være oppe i tretti minutter i går betyr ikke at jeg klarer det samme i dag. Med mange sykdommer blir man enten paralysert, eller man kan ha fremgang. Med denne blir det mer forvirring for hver dag. Det er som en yo-yo. Jeg vet aldri fra dag til dag hvordan jeg føler meg når jeg våkner. I de fleste tilfeller vet jeg aldri fra minutt til minutt. Det er en av de hardeste og mest frustrerende komponenter av kronisk smerte.

Vær så snill og forstå at den kroniske smerten er variabel. Det er fullt mulig (for mange, det er felles) at jeg en dag kan gå til parken og tilbake, mens jeg neste dag kan ha problemer med å komme meg til et annet rom. Vær snill å ikke angripe meg med ordspråk når jeg er syk, "men du gjorde det før!" eller " å kom igjen, jeg vet du klarer dette!" Om du vil ha meg til å gjøre noe, så spør om jeg kan. På samme måte er det hvis jeg kansellerer en viktig avtale i siste minutt. Om dette skjer, vær snill å ikke ta det personlig. Om du klarer det, forsøk alltid å huske hvor heldig du er - som fysisk kan gjøre alle de tingene du kan.

Vær så snill og forstå at det å "komme meg ut og gjøre ting" ikke får meg til å bli bedre. Tvert imot, det gjør meg ofte alvorlig verre. Du vet ikke hva jeg går gjennom eller hvordan jeg lider for meg selv. Å fortelle meg at jeg må trene, eller gjøre noen ting for å få mine tanker over på noe annet, frustrerer meg til tårer, og er ikke riktig! Om jeg var i stand til å gjøre noen ting, enten litt eller alltid, tror du ikke at jeg hadde gjort det da? Jeg samarbeider med min doktor og jeg gjør som jeg skal gjøre. Enda en uttalelse som skader er, "Du må strekke deg lenger, prøve hardere." Kronisk smerte kan, åpenbart, angripe hele kroppen, eller bare spesifikke områder. Av og til forårsaker det å delta i en enkel aktivitet, for en kort eller en lang periode av tid, mer skade og fysisk smerte enn du noensinne kan forestille deg. For ikke å nevne rekonvaleseringstiden, som kan være intens. Du kan ikke lese det alltid på mitt ansikt eller i mitt kroppspråk. I tillegg forårsaker kronisk smerte sekundær depresjon (ville ikke du bli trykt ned og ned om du hadde vondt bestandig, i månedsvis eller år?), men det kommer ikke av depresjon.

Vær så snill og forstå at om jeg sier at jeg må sette meg/legge meg ned/bli i sengen eller ta disse pillene nå, betyr det sannsynlig at jeg må gjøre det akkurat nå - det kan ikke vente og blir ikke glemt fordi jeg er ett eller annet sted, eller holder på å gjøre noe. Kronisk smerte tilgir ikke, og den venter ikke på noen.

Om du foreslår en kur til meg, vær så snill å ikke gjøre det. Det er ikke fordi jeg ikke verdsetter tanken, og det er ikke fordi jeg ikke vil bli frisk. Herren vet at det er ikke sant. I all sannsynlighet om du har hørt om noe, eller prøvd noe, så har jeg det også. I noen tilfeller har det gjort meg sykere, ikke bedre. Det kan føre til bivirkninger eller allergiske reaksjoner. Det kan også føre til at jeg føler at jeg har feilet, noe som får meg til å føle meg enda mindre. Om det var noe som kurerte, eller hjalp folk med min form av kronisk smerte, da ville vi visst om det. Det er et verdensomspennende nettverk (både på og utenfor Internett) mellom folk med kronisk smerte. Om noe virker, VET vi. Det er bestemt ikke mangel på vilje til å prøve. Om, etter å ha lest dette, du likevel føler for å foreslå en kur, så gjør det. Jeg tar kanskje med meg det du har sagt og diskuterer det med legen min.

Om jeg virker sårbar er det sannsynligvis det jeg er. Det er ikke hvordan jeg prøver være. Faktisk prøver jeg meget hardt å være normal. Jeg håper at du prøver å forstå. Jeg har vært, og går fortsatt gjennom mye. Kronisk smerte er vanskelig å forstå hvis du ikke selv har hatt det. Det tærer på både kroppen og sinnet. Det sliter en ut. Nesten hele tiden vet jeg at jeg gjør mitt beste for å takle dette, og jeg lever mitt liv til det beste ut fra mine forutsetninger. Jeg spør om du kan bære over med meg og akseptere meg for den jeg er. Jeg vet at du ikke ordrett forstår min situasjon hvis du ikke har vært i mine sko, men jeg spør deg om du kan prøve å vise forståelse, så mye som mulig.

På mange måte er jeg avhengig av dere - folk som ikke er syke. Jeg trenger dere til å besøke meg når jeg er for syk til å dra ut. Av og til trenger jeg at dere hjelper meg med handling, matlaging eller rengjøring. Jeg trenger noen som kan følge meg til legen, eller til forretningen. Dere er mitt ledd til normaltilstanden av livet. De hjelper meg å være i kontakt med de delene av livet som jeg savner, og som jeg vil gjenoppta så snart som overhodet mulig.

Jeg vet at jeg har bedt deg om mye, og jeg takker for at du har lyttet. Det betyr virkelig mye.

-ukjent forfatter-

Brevet til Morfaren min

Kjære Bessa'n min

Tenkte og skrive et lite brev til deg, jeg legger det under treet i kveld. Vist du treffer på nissen, så hils han fra småen.
Småen snakker masse om deg, Bessan'n min sier han :) . Han lurer veldig på om du er engel nå, er du det?
Det går bra med han på skolen, var så fint og se han 1. skoledag.
SKulle virkelig ønske du kunne se hvor stolt han er, har du kanskje sjuv tittet på bilde i bokhylla av han på skolen?
Han lurer også på om du kommer og hilser på oss julaften.
Det blir rart, første jula uten deg.
Jeg vet du passer på oss. Og jeg tror det går bra med mommo. Men tror du vet hvordan det virkelig går med henne.
Vi savner deg alle sammen. Du var stjernen i familien, du var den som spredde glede.
Nyttåraften er det 7 mnd sien du tapte kampen mot kreft, men da hadde du kjempet lenge nok. Det var vondt og se deg med smerter.
Men du hadde ofte humøret oppe for det,. Jeg glemmer aldri vi besøkte deg etter oprasjonen og du var litt dopa på smertestillende.
Og du lurte veldig på hvor Mcgyver kanalen var.
Du hadde alltid en kommentar på lur, og du kunne se på ansikte ditt når du var lur.

Jeg fikk 24 flotte år med deg, du lærte meg masse om rett og galt i livet, hadde alltid en lur løsning på ting. Og du lærte meg
masse om hvordan ting fungerte. Jeg elsket og høre på historiene dine, om gammle dager. Da du var ute og seilte. Du kunne fortelle
og fortelle i det uendlige. Du opplevde så mye, og hadde et innholdsrik liv. Og er glad jeg fikk være en del av det i 24 år.

Og sommerene hos deg og mommo. Noen ganger skulle jeg gjerne spolt tiden tilbake. Det var flotte sommere. Ingen ting var som og være
hos dere. PÅ stranden, sykkelturer, bilturere. Grilling og ord leker på kvelden, Og rebusene på radiokjøboden. Det var tiden det Bessa :D

Men du får ha en god jul du og Bessa'n våres. Så sees vi nok en gang i tiden.

Og ikke glem og hils til nissen fra småen vist du ser han ;) .

Glad i deg ..

Klem fra Barnebarnet ditt Susanne.

Lenge siden jeg har tørket støv nå.

Ikke så mye og skrive om rett og slett..

Jeg har fått tatt svineinfluensa vaksinen i dag, så nå sattser jeg på og ikke begynne å grynte. Hørt mye dritt om vaksina, men jeg tar sjangsen. Jeg tror de farligste bivirkningen er mindre sjangse og få en at jeg skal bli alvorlige syk av influensaen. Skal ikke mye sykdom og slå meg ut og lungene snurper seg sammen.

Hvert dødsfall av vaksinen, men det dør alltid noen av reaksjon på vaksiner uansett. Alltid noe dritt, så den sjangsen tok jeg. Og folk skriker ut om kviksølv i vaksinen. Men man får i seg mere kvikksølv løpet av en dag gjennom det dagelige kostet. Jeg lever enda hvertfall etter og fått et stikk i dag.

Ellers så tusler det og går selvsagt. Småen ser ut som en rakker for tiden, uten fortenner oppe :p




Ha en fortsatt fin uke til alle sammen ;) ..

Før jeg ble mamma

Før jeg ble mamma så snublet jeg aldri over leker
eller glemte ord i en barnesang.
Jeg bekymret meg aldri om plantene var giftige eller ikke.
Bekymret meg ikke om dører var igjen
eller om stikkontakter var sikret.
Før jeg ble mamma hadde jeg aldri blitt gulpet på,
bæsjet på,bitt på eller tisset på
Jeg hadde fullstendig kontroll over mitt liv,å tankene mine.

Jeg sov hele natta....

Før jeg ble mamma,holdt jeg aldri fast et gråtende barn,
så doktoren kunne sette sprøyte.
jeg så aldri inn i tårevåte øyne som gråt.
Jeg ble aldri fasinert over en dårlig grimase,jeg listet meg
aldri inn på et barnerom,bare for å se et barn sove.

Før jeg ble mamma holdt jeg aldri et søvnig barn,
bare fordi jeg ikke ville legge det ned.
Jeg hadde aldri følt hvordan hjertet ble knust i tusen biter,
når jeg ikke kunne stoppe smerten.
Jeg trodde aldri noe så lite kunne påvirke mitt liv så mye.

Jeg visste ikke jeg kunne elske noen så høyt...

Før jeg ble mamma hadde jeg aldri visst om nærheten
man føler når man ammer sitt barn.
Jeg visste ikke om det spesielle båndet mellom en
mamma og hennes barn.
jeg visste ikke at noe så lite kunne få meg til å føle meg
så viktig.

Før jeg ble mamma visste jeg mye,
nå vet jeg mer...
Før jeg ble mamma hadde livet mitt betydning,
nå betyr det mer...
Jeg visste ikke jeg kunne føle så mye før jeg ble mamma.
Du er den som har åpnet denne verden for meg.

Oppfordring.BRUK REFLEKS !!

Kjære mann eller dame, som eg snart kjem til å køyre på…

Dette innlegget skriv eg for å kome med unnskyldninga på førehand. For etter at eg har køyrt på deg kjem eg til å skulde det heile på deg. Overbevise meg sjølv, deg og alle andre om at alt er di skuld.

Eg kjem til å kome køyrande med bilen min, ein tidleg morgon på veg til jobb, eller på veg heim etter ein lang dag med undervisning og møter. Eg held akkurat fartsgrensa og snakkar ikkje i mobiltelefon - det er viktig å ha fullt fokus når vegane er våte og mørke.

Akkurat litt for seint oppdagar eg deg. Bilen min er stor og tung og køyrer rett på deg. Eit høgt dunk fyller bilen, hovudet og tankane mine. Ringjer 113 og prøver å hugse fyrstehjelpskurset eg var med på for 20 år sidan. Skal tru om du har barn? Sit dei heime og lurer på kvifor mamma eller pappa ikkje kjem heim frå jobb snart? Kvalm engstelse fyller meg idèt eg går ut av bilen, redd for synet som snart skal møte meg.

Eg kan sjå at du ligg i ei forvridd stilling på gangfeltet. Eg har køyrt på ein person i eit gangfelt. Eg , den ansvarlege sjåføren med fullt fokus på vegen og trafikkbiletet, har køyrt på eit menneske.

Veska ligg slengt fleire meter lenger borte. Eg bøyer meg ned til personen samstundes som eg prøver å identifisere noko av innhaldet i veska. Tenk om eg ser ein smokk, ei lita leike eller små babylestar, slikt som foreldre dreg med seg. Augene er blinda av tårer, sinne og raseri, eg ser ingenting. Meiner å hugse at eg skal leite etter puls. Famlar med kalde og skjelvande hender. Du har på deg så mykje kle. Det er ikkje råd å finne ei opning inn for å leite etter dei livgivande slaga.

Folk kjem til. Ser bebreidande på meg og lurer på kva som har skjedd, og om eg har ringt ambulanse. Trur eg har gjort det. Veit ingenting for sikkert lenger. Berre at eg har køyrt på ein person. Ei dame med tilgjort roleg stemme tek meg til side og snakkar til meg som om eg var eit barn. "Eg såg ingenting" , er det einaste eg klarer å seie. Alle dei andre orda, dei eg veit eg burde seie, set seg fast i halsen.

Sirener bryt stillheita, det gule lyset lyser opp heile vegen. Profesjonelle hender tek hand om meg og spør vanskelege spørsmål. "Eg såg ingenting". Dei masar meir og har på meg eit varmt teppe. Har nokon sett ein smokk?

Kjenner at vetet kjem tilbake, tankane klarnar. Eg forklarer meg til politiet og skuldar alt på deg. Eg køyrde på deg, du overlevde - og eg skuldar alt på deg. Eg såg ingenting og politiet forstår. Dei seier at eg ikkje skal tenkje meir på det, at det er du som må ta konsekvensane for det som har skjedd.

Kjære mann eller dame; eg kjem snart til å køyre på deg. Det kjem til å vere synd på deg, sjølv om alt er din feil. Håper det kjem til å gå bra med deg og at du ikkje har barn.

Og om du skulle lese innlegget mitt i kveld før du legg deg, eller i morgon tidleg før du køyrer på jobb, så kan du kanskje unngå at eg køyrer på deg. Så slepp eg å måtte forklare meg til politiet og seie at "Eg såg ingenting".

Du er nokon si mor, far, kjærast, nabo, kollega og besteven.Eg vil ikkje køyre på deg, men om du held fram med å gå langs mørke vegar og krysse gangfelt utan refleks, kan eg ikkje love noko. No er du advart.

BRUK VETET -

BRUK REFLEKS!

NOKON ER GLAD I DEG!


Hentet fra denne siden.

En fin forklaring på Flylady

Hvis du er av typen som utsetter husarbeid, mangler rutiner, tar skippertak, for deretter at huset er rotete igjen to-tre dager etterpå, og du synes det er ett ork med flere timers sammenhengende husarbeid, da kan Flylady være noe for deg.

Flylady gir tips til de av oss som fra før ikke har klart å holde hjemmet ryddig på egen hånd - hjelper/lærer oss bl.a. å innarbeide rutiner (eksempelvis morgen-, dag- og kveldsrutiner, samt ukesplan).
De som klarer dette på egenhånd, tror jeg har liten nytte av Flylady.

Flylady streber ikke etter perfekte hjem eller at man skal bli "perfekte husmødre". Det kan gi ett verktøy, der man lærer at en trenger ikke vaske alle rom hver uke, en trenger ikke støvsuge under sofaen hver uke - det holder å støvsuge der det er synlig.
Hjelpemiddelet er å gjøre littegrann hver dag - rutiner og jobbe i økter på 5-15 minutter. Eksempelvis ta noen få rom (sone) hver uke grundig, 15 minutter hver dag (det har alle tid til, og da føles ikke jobben så overveldende). Ett annet hjelpemiddel er å rydde 5 minutter i det mest rotete rommet i en måned. Den har jeg prøvd flere ganger på rom jeg virkelig har kvidd meg til å begynne på, og etter en måned er rommet ryddet og det har skjedd uten at jeg har hatt følelsen av å slite meg ut.

Flylady kan også hjelpe oss til å få ut av huset alt som ikke trenger å være der - jeg brukte mye tid tidligere på å flytte på ting jeg aldri brukte. Nå sparer jeg den tiden, og husarbeidet går fortere unna.

Til slutt vil jeg tilføye at Flylady handler om mer enn husarbeid.. For min del har jeg fått igang rutine på trening hver dag, men det kan også omfatte andre områder - alt etter hva man selv gjør det til.

(Håper noen blir fristet... Alltid kjekt med flere folk som kan være med på utfordrings- og oppmuntringstråden).

.......................

Kan forklare litt mer - blir punktvis (gå gjerne inn på linkene for enda mer utfyllende informasjon):

- Hvis man klarer å holde kjøkkenvasken (og baderomsvasken) ren, vil det forplante seg til resten av rommet, deretter hele huset. Derfor er det viktig å først starte med å holde kjøkkenvasken ren, jfr. http://www.flylady.com/pages/FLYingLessons_Shine.asp
Jeg bruker forresten ikke tipset om klorin i stålvask, da det matter ned stål. Vasker heller med en blanding av zalo og krystallsoda (bidrar til å øke vaskeffekten), og ved behov polerer jeg vasken enten med spesialmiddel beregnet på stål eller bilpolish.

- En skal starte forsiktig - "babysteps", jfr. http://www.flylady.com/pages/FLYingL..._Babysteps.asp

- Det tar 27 dager å innarbeide rutiner, og at man starter med å innføre litt i gangen. Her finner man eksempler på rutiner: http://www.flylady.com/pages/FLYingLessons_Routines.asp

- Flylady deler huset i soner.
Når man starter opp konsentrer man seg om "Decluttering", dvs. få ut det man ikke har behov for. Tankegangen er at det er lettere å holde huset/leiligheten ryddig og ren, når man kvitter seg med det man ikke trenger.
Les mer her:
http://www.flylady.com/pages/FlightPlan.asp

- Tips vedr. "Decluttering": http://www.flylady.com/pages/FLYingL...luttertips.asp

- "Crisis Cleaning" - konsentrert maraton-rydde-oppskrift som man kan benytte ved "overflaterydding" (men uten gode rutiner hver dag, blir huset/leiligheten fort rotete igjen, så dette er kun ett hjelpemiddel de gangene man eksempelvis venter besøk e.l. og det er rotete). En setter da på en timer og bruker 15 minutter (først kjøkken, dagligstue, kjøkken og så pause, ny runde etc.), jfr. http://www.flylady.com/pages/FlyingL...iscleaning.asp

---

Skateboard

Guttungen kjøpte seg skateboard i går. Og i stad måtte jo ho mor prøve dette her.
Det endte jo selvsagt med en skrap sår på beinet, og kan vel gjette at det kommer et blått merke etter hvert :p

Øvelse gjør mester ??

1 . Skoledag :D

Hva en 6 åring klarer på en dag

Ja, hva får en straks 6 åring til på en dag?!?

Først, rett før vi skulle gå ut av huset. Jeg drev og stelte meg og gjorde meg klar. Skulle til legen for hn måtte være med pga planleggnings dag på SFO.

Så kom han ned til meg på bade og kunne fortelle han hadde svelget en STEIN, kunne selvsagt også fortelle meg at den bare hoppet inn i munnen hans og ned imagen. Det måtte jo jeg bare forstår;)
Nevnet det for legen, og hun sa som jeg trudde den kommer ut etter hvert :p


Så senre på kvelden. Jeg hadde hatt et lite besøk av M, vi stod ute og pratet, mens småen var inne alene.
På benken stod det en kjele med vann, og resten av nudlene fra tidligere. Som jeg ikke hadde ryddet vekk enda.
Da jeg kom inn kunne han fortelle meg at han hadde puttet den sorte pusen ( Hannah Montana) oppi kjelen ??!!!!!??!! * :0 * Det blei en alvorsprat om at slikt er ikke lov osv. Så tror ikke det skjer noe mere. Men sånn innerst inne må jeg flire litt. Hva han får til å finne på og gjøre.