Livet har mange utfordringer og man må ta mange sats. Noen kommer sent i livet, mens noen tar de tidlig. Jeg tar dem nå, straks 28 år gammel.
I mange år trodde jeg selvsagt selv, og alle rundt meg at jeg var psykisk syk. Jeg var jo syk, men selvsagt psykisk syk. Gikk til psykolog, fikk medisiner, hjalp ikke. Havnet inn på psykiatrisk avd.
Angst har jeg nok enda, men hvem har ikke det når man er alvorlig syk.
Jeg blei født våren 84, jeg var ikke frisk. 6 uker gammel, skulle dem finne ut av det, og 8 uker gammel blei jeg første gangen hjerteoperert. Første leve året preges av usikkerhet om hva som vil skje. Jeg husker ingen ting, liten var jeg jo. Men jeg kjempet. Og jeg lever.
I alle år gikk jeg på kontroll på mitt lokalsykehus, som er tønsberg sykehus, det heter SIV- Tønsberg, mener jeg. Alt var fint på kontrollene, alt så bra ut. Sånn fortsatte det, var bare på kontroll hver 3 år som jeg husker. Også i voksen alder blei jeg fortalt at alt stod bare bra til her. Og det er det man tror på, det er det man tror på som foreldre også, ektefelle og seg selv. Det hjelper ikke da hva man kjenner på kroppen ?
Jeg blei tidlig mamma, lykke :D .. Jeg er den dag i dag gift med barnefaren og vi har det flott sammen, men alt har ikke hvert rosen rødt for min del. Jeg klarte ikke skole, klarte ikke jobbe. Bare små jobber og det funket ikke. Hva var galt med meg ??
2 år etter jeg fikk min sønn, begynte jeg å jobbe litt igjen. Og jeg blei syk, psykisk syk. Jeg var deprimert, og det var jo faktisk sånn jeg selv følte det. Livet bare dritt, jeg klarte ingen ting, jeg orket ingen ting. Følte meg lat og ubrukelig. Jeg var forvirret i min egen kropp. Men jeg stod på for min sønn og det han trang.
Jeg gikk til psykolog, der pratet vi om barndommen min, ting som har hvert vanskelig. Jeg fikk medisiner som skulle hjelpe, mange hjalp ingen ting egentlig. Jeg var innlagt på psykiatrisk avd også. Kroppen virket ikke, jeg var helt nede. Jeg viste ikke hvorfor. Flere ganger tok jeg meg i å tenke, hvorfor meg, andre har da opplevd værre ting enn meg. Medisiner gjorde ikke saken noe bedre, jeg blei utredet også for alvorlig psykotiske lidelser (??? ) Altså jeg trodde det selv, var det kanskje medisiner som gjorde det ? .
Jeg har alltid sett ting som ikke er der, men psykotisk. Jeg hørte på hva dem sa og lyttet hva psykiaterer mente og trodde. I denne mellom tiden var jeg ikke på noen kontroll på hjerte, som jeg kan huske.
I 2007, vet jeg ikke hva som skjedde, jeg reiste meg et lite øyeblikk :p Kom meg ut ijobb, men jeg datt. Men denne gangen fysisk, jeg havnet på sykehuset i 4 uker. Der fant dem ikke ut av noe. Og selvsagt det kom jo for en dag der inne også. DU ER IKKE DEPRIMERT DA ? . Det kokte inni meg, og da hadde jeg allerede begynt å tenke på hjerte. Fikk en ekko undersøkelse, men alt ser bra ut, og jeg var hysterisk. Hysterisk ja... Jaja, jeg er vel psykisk syk da ? Men denne jenta, gir seg ikke. Nei, ikke søren. Rikshospitalet i oslo, blei koblet inn, takke være min store bror.
Jeg var innlagt okt 2007 på SIV, der jeg følte jeg hånet og mistenkligjort som hypokonder og psykisk syk og gud veit hva. Det skulle ta 1 ÅR, før jeg fikk maset meg til en skikkelig utredning på rikshospitalet. Og jeg kom ditt, var innlagt noen dager. Tok det ene og det andre.FØR det var jeg på en MR undersøkelse, det stemmer, og det var vel den som gjorde grunnlaget for videre utredning.
Okt 2008 kom jeg inn på rikshospitalet, og får å si det sånn, jeg hadde jo mine tanker. At de finner jo ingen verdens ting. Jeg er jo psykisk syk.
Noen uker etter utredningen, kom telefonen fra en fantastisk lege der inne som følger meg enda inne på rikshospitalet. Det var noe GALT, og det var mye, jeg måtte operere hjerte igjen. 29 januar 2009 blei jeg trillet inn på oprasjonssalen og blei reparert.
Rehabliteringsitden har hvert hard og lang, siden jeg pga beskymringer osv har utviklet fibromyalgi, som et kronisk smertesyndrom med tilleggs plager.
Nå i 2012 har jeg satsen i livet, det er nå det med sats kommer. Januar i år fikk jeg telefon fra lederen i foreningen for voksne med medfødt hjertefeil, hun lurte på om jeg ville være nest leder :o Jeg takket ja, med en gang. Herregud hva har jeg gjort nå, jeg har jo sosialangst, hvordan skal dette gå ? . MEN, jeg dro inn på årsmøte, og det gikk bra, Angsten, hvor var den tatt veien. Jeg skjønte ingen ting. I tillegg så var jeg ikke helt bra på den tiden, etter jeg falt på isen i desember 11 . Dette har gått over alt forventninger. Det skulle bli ny leder også, lederen og jeg har et bra samarbeid og hun bor også i vestfold.
I helgen 24-25 mars, dro jeg inn til Oslo sammen med henne, på foreningen historiske første landsmøte. Der blei jeg valgt inn i landsstyret som regionsrepresentat. Og jeg blei valgt som 2. nest leder av landsstyret. Å himmel og hav. Men det går greit, jeg har det fint. Jeg trives med dette her.
Jeg har lest mye psykologi i det siste, og kommet frem til min egen konklusjon av meg selv, en analyse av meg selv. Den er blitt lest av psyk.sykpl, kontaktsykepleier på rikshospitalet og jeg tok dette opp med min fastlege, og alle er enige med meg. Jeg er ikke psykisk syk, jeg er fysisk syk.
Nå sitter jeg å tenker på fremtiden, jeg lever .. Drømmen er å bli lege. Fysioterpauten min sa at hvorfor ikke satse og se hvor du havner, hvor langt du kommer ? . Men jeg ser for meg noe innen psykologi. Pga min helsetilstand kan jeg ikke jobbe i en frysisk anstrengt jobb. Men muligens jeg klarer mere enn jeg tror.
Våg å vær den du er !
