Jeg er ingen aktiv bloggskriver. Men hender jo det kommer noen innlegg dumpene inn. 

Sommeren er over, og høster er godt i gang, snøer har begynt å falle flere steder i norge, her i vestfold har vi kanskje ikke fått den enda, men hører rykte om at den er i Drammen. jeg håper den dukker snart opp her, for gresset skulle hvert klippen en siste gang, men da slipper vi jo det:p . 

Det går fort mot jul, en tid jeg gleder meg til, hele desember er magisk på en rar måte. Forberedelser, pynting, gave kjøping og ikke minst baking. Vi fortsetter tradisjonen med å bake peppekeker med naboen og ungene hennes, det var så koselig i fjor. 

Har ikke mere å skrive om, skriver jeg mere nå så blir det bare svada.

Suksess i Livet

Er du kvinne og vil nå suksess i livet, vil jeg anbefale deg å gå inn på denne bloggen http://dinsuksessifokus.blogspot.com/

Ulovlig livskvalitet .....

Jeg overrasker meg stadig at jeg på trygd må passe meg for hva jeg gjør. Stadig får jeg, nav må ikke vite ditt og nav må ikke vite datt. Du må ikke skrive på facebook at du er ute å går tur. Og jeg tenker faen heller. Når man er nav klient fordi man er uheldig og blitt eller født syk, så skal man føle seg kriminell fordi man tillater seg å ha livskvalitet, og glede i livet? Er det sånn det skal være, har man mindre krav på livskvalitet og glede i livet når man er blitt syk ? Skal man bli dobbelt opp straffet fordi man er syk, og ikke klarer både jobb og ha et sosialtliv som andre mennesker.

Er det virkelig sånn at er man syk og mottar trygd, skal man sitte hjemme å råtne? Skal ikke jeg som andre få lov å dele mine gleder i livet fordi jeg er syk. Skal ikke jeg få lov å gå tur ? Det er stor forskjell på livskvalitet og arbeidsevne.

Livskvalitet er menneskerett, hva er et menneske uten det ? Man har mistet så mye fra før av når man er syk. Jeg snakker ikke om livskvalitet som det å gå på fylle flere ganger i uken, jeg snakker om å kunne bestemme litt mer over sitt egentlig liv, det å kunne gå seg en tur uten at man skal føle seg kriminell.

Jeg skal gå å være redd for at nav skal finne ut hva jeg gjør og ikke gjør. Skal det være sånn at man som syk skal bli skulet på som trygde missbruker fordi man tillatter seg glede ? . For det er jo nettopp det det er, når man blir fortalt at nav ikke må vite ditte og datt.

Hva vil det gjøre med et menneske psykisk? Skal man fratas retten til et sosialtliv ? Og igjen hvordan helse påvirkning gjør det med et menneske både fysisk og psykisk ?

Hilsen ei som er lei av å måtte gå på tå !

Mitt prosjekt ?

bildekilde: http://www.infobilder.com


Alle er redde første gangen dem skal gjøre noe for første gang. Det kan man se se helt tilbake fra barneårene. Man skal utforske verden, og det er skummelt, men da har man som oftes en trygg hånd å holde i.

Dette kan være skummelt også i voksen alder, og da har man som oftes ikke den trygge hånden å holde i. Og om man i tilegg går med en forestilling på at alt er farlig, går med den holdningen, så blir det skummelt og farlig.
Stort sett er det ikke farlig, men det er å gå det skrittet der man kan kan motbevise seg selv at det er ikke skumelt. Da er det på tide med et nytt prosjekt.
Mennesker med angst, trenger gjerne en som følger enn i det, veilder og støtter. Ta det i mindre skritt fremover.

Mennesker med det jeg kan kalle normal redsel, er det stort sett bare det å kaste seg i det, gjøre det, uten masse greier som tanker og kontroll. De trenger gjerne ikke den kontrollen jeg kommer til.

Er man midt mellom det man kan kalle normalt og angst, så trenger man som oftes kontroll for å kaste seg i det. Kontroll skaper mindre frykt, og det viktig å ha i prosessen. Og det er gjerne bare første gangen man trenger kontroll så går det bra de neste gang.

Jeg kan f.eks ta meg selv : Dette er skrev i går på vei til oslo...

Jeg sitter på toget på vei til oslo, jeg er den midt mellom som trenger kontroll, vite hvor ting er, hvor jeg skal osv.. Det å ta toget gjør meg ingen ting, toget har jeg tatt mange ganger. Men jeg skal ta trikken opp til rikshospitalet. Her kommer kontrollen jeg snakket om, som kan være lurt å ha. Jeg vet hvor jeg skal kjøpe bilett til trikken ( det har jeg undersøkt på forhånd) . Jeg er usikker på hvor trikken går hen i fra, jeg har tatt trikken en gang før opp ditt for noen år siden, men da hadde jeg den støtten og "hånden" jeg snakket om, for da var jeg med en som var kjent. Nå er jeg på egen hånd. Men jeg har delevis kontroll på situasjonen, så jeg er rolig.

Prosjektet her er at jeg skal klare det, jeg skal oppnå det, målet mitt er var å ta trikken opp til rikshospitalet. Jeg kommer til å endre tanker, følelser og holdninger til situasjonen når jeg har gjennomført det.
Da endrer jeg et prosjekt jeg har hatt tidlig med nye metoder og holdninger. Nesten gang trenger jeg nok ikke kontroll.

Fortsettelse når jeg satt på venterommet på rikshospitalet .....

Jeg merket godt den kontrollen jeg snakket om. Jeg viste ca hvor narvesen lå når jeg kom opp fra toget, den lå der jeg trodde. Jeg rotet meg med en gang, jeg hadde kontroll, og derfor ingen uro. Jeg hadde kontroll på en stuasjon jeg selv hadde satt meg i.

Jeg spurte personen på narvesen, hvor jeg skulle gå ut for å finne trikken. Jeg viste at jeg måtte ta trikk 17 eller 18. Jeg var fortsatt rolig, og kjente kontrollen jeg hadde, jeg var sjef i mitt liv. Jeg hadde motbevist noe for meg selv ..

Jeg vet nå at nå har jeg dannet meg et nytt prosjekt i livet !


Om folks prosjekter kan du lese i boken i forrige innlegg. http://susannekgu.blogspot.com/2012/04/folks-prosjekter.html

Folks prosjekter

Jeg har lest en bok

Folks prosjekter ---- Dette er et begrep som innbefatter holdninger, tanker, følelser og atferd knyttet til et spesifikt tema eller situasjon.

Kan anbefale boken ..

Always have faith in yourself

Innerst inne har jeg utrolig troen på meg selv, dette skal jeg klare. Jeg tror jeg skal klare det. Men det blir kanskje ikke så enkelt. Men jeg er en tanken, sånn er jeg bare. Jeg er redd for alt som jeg kan støte på på veien til suksess, til det JEG vil bli. Uavhengig av hva andre syns og tenker. Fikk spørsmål om veien min ikke er for vanskelig, om jeg kommer til å klare det ? Men jeg er jo ikke dum selv om jeg er syk.. Men etter å ha tenkt på den kommentaren så får det meg bare til å enda mere lyst til å nå målet mitt, da skal jeg hvertfall.
Jeg er litt sånn, skal ta igjen... så nå skal jeg ta igjen på den måten at jeg skal motbevise dem. Jeg er kan da ting jeg også, selv om jeg er syk. Den største trusselen er jo NAV . De vil ikke ha unge på uføre, men de er ikke flink til å tilrettelegge slik at unge mennesker kan nå SITT mål.

Var en som skrev på en fb side, om det å planlegge livet sitt.

" Om alle hadde planlagt livet sitt like nøye som ferien sin, da hadde flere hatt det mye bedre og mere sånn som man ønsker å ha det"

Her kommer skeptisken i meg til dette her da, for hvor lett er det for alle ? Hva med når man er syk, og ting kan dukke opp fortere enn andre rekker å blunke ? Man vil mye i livet, men når livet er uforutsett, så er det ikke lett å få jobb, fullføre studie. MEN MEN MEN ... Man kan ikke gå å tenke på det. Jeg kan ikke gå å tenke på hva som kanskje skjer i morgen. Man MÅ tenke fremover, planlegge livet sitt som man vil, så får det som evnt kommer, komme ?

Jeg lever med kroniske smerter, ingen dag er like. Men viktigste for meg er at i dårlig smerte periode, så tenker jeg på at det går over, så får jeg fortsette på livet jeg vil ha da. Om jeg må vente en mnd før jeg fortsetter. Må jeg operere hjerte, får jeg ta det når det kommer. Jeg har fortsatt foruttseningen til å vær sjef i mitt egentliv , ha troen på meg selv selv om jeg må sette det på "stopp" en periode.

Jeg tror når man er alvorlig syk, at det er lett pga frykt å syklig gjøre seg selv. Kanskje klarer jeg mere om jeg bare planlegger det nøyere. Ikke tar for store skritt. Selv om jeg kanskje begynner på f.eks helsesekretær nå, så vil jo ikke det si at jeg ikke kan ta noe innen psykologi. Det er mange veier man kan ta til suksess, og veien må man velge selv. Om man må bare begynne et sted for å komme i gang, så tror jeg det er viktig, viktigere enn å begynne på det med PANG start. Jeg har større muligheten å stoppe på veien om jeg tar litt og litt, erfaring, kunnskap tar jeg med meg på veien likevell.

Men at noen skal få lov å ødelegge for mine drømmer, tillater jeg ikke. Da får dem heller holde munnen sin,
så skal jeg bevise hvem jeg er egentlig er !

psykisk syk jeg ... Det er ikke alltid det er svaret...

Livet har mange utfordringer og man må ta mange sats. Noen kommer sent i livet, mens noen tar de tidlig. Jeg tar dem nå, straks 28 år gammel.

I mange år trodde jeg selvsagt selv, og alle rundt meg at jeg var psykisk syk. Jeg var jo syk, men selvsagt psykisk syk. Gikk til psykolog, fikk medisiner, hjalp ikke. Havnet inn på psykiatrisk avd.

Angst har jeg nok enda, men hvem har ikke det når man er alvorlig syk.

Jeg blei født våren 84, jeg var ikke frisk. 6 uker gammel, skulle dem finne ut av det, og 8 uker gammel blei jeg første gangen hjerteoperert. Første leve året preges av usikkerhet om hva som vil skje. Jeg husker ingen ting, liten var jeg jo. Men jeg kjempet. Og jeg lever.


I alle år gikk jeg på kontroll på mitt lokalsykehus, som er tønsberg sykehus, det heter SIV- Tønsberg, mener jeg. Alt var fint på kontrollene, alt så bra ut. Sånn fortsatte det, var bare på kontroll hver 3 år som jeg husker. Også i voksen alder blei jeg fortalt at alt stod bare bra til her. Og det er det man tror på, det er det man tror på som foreldre også, ektefelle og seg selv. Det hjelper ikke da hva man kjenner på kroppen ?

Jeg blei tidlig mamma, lykke :D .. Jeg er den dag i dag gift med barnefaren og vi har det flott sammen, men alt har ikke hvert rosen rødt for min del. Jeg klarte ikke skole, klarte ikke jobbe. Bare små jobber og det funket ikke. Hva var galt med meg ??

2 år etter jeg fikk min sønn, begynte jeg å jobbe litt igjen. Og jeg blei syk, psykisk syk. Jeg var deprimert, og det var jo faktisk sånn jeg selv følte det. Livet bare dritt, jeg klarte ingen ting, jeg orket ingen ting. Følte meg lat og ubrukelig. Jeg var forvirret i min egen kropp. Men jeg stod på for min sønn og det han trang.
Jeg gikk til psykolog, der pratet vi om barndommen min, ting som har hvert vanskelig. Jeg fikk medisiner som skulle hjelpe, mange hjalp ingen ting egentlig. Jeg var innlagt på psykiatrisk avd også. Kroppen virket ikke, jeg var helt nede. Jeg viste ikke hvorfor. Flere ganger tok jeg meg i å tenke, hvorfor meg, andre har da opplevd værre ting enn meg. Medisiner gjorde ikke saken noe bedre, jeg blei utredet også for alvorlig psykotiske lidelser (??? ) Altså jeg trodde det selv, var det kanskje medisiner som gjorde det ? .

Jeg har alltid sett ting som ikke er der, men psykotisk. Jeg hørte på hva dem sa og lyttet hva psykiaterer mente og trodde. I denne mellom tiden var jeg ikke på noen kontroll på hjerte, som jeg kan huske.

I 2007, vet jeg ikke hva som skjedde, jeg reiste meg et lite øyeblikk :p Kom meg ut ijobb, men jeg datt. Men denne gangen fysisk, jeg havnet på sykehuset i 4 uker. Der fant dem ikke ut av noe. Og selvsagt det kom jo for en dag der inne også. DU ER IKKE DEPRIMERT DA ? . Det kokte inni meg, og da hadde jeg allerede begynt å tenke på hjerte. Fikk en ekko undersøkelse, men alt ser bra ut, og jeg var hysterisk. Hysterisk ja... Jaja, jeg er vel psykisk syk da ? Men denne jenta, gir seg ikke. Nei, ikke søren. Rikshospitalet i oslo, blei koblet inn, takke være min store bror.

Jeg var innlagt okt 2007 på SIV, der jeg følte jeg hånet og mistenkligjort som hypokonder og psykisk syk og gud veit hva. Det skulle ta 1 ÅR, før jeg fikk maset meg til en skikkelig utredning på rikshospitalet. Og jeg kom ditt, var innlagt noen dager. Tok det ene og det andre.FØR det var jeg på en MR undersøkelse, det stemmer, og det var vel den som gjorde grunnlaget for videre utredning.
Okt 2008 kom jeg inn på rikshospitalet, og får å si det sånn, jeg hadde jo mine tanker. At de finner jo ingen verdens ting. Jeg er jo psykisk syk.

Noen uker etter utredningen, kom telefonen fra en fantastisk lege der inne som følger meg enda inne på rikshospitalet. Det var noe GALT, og det var mye, jeg måtte operere hjerte igjen. 29 januar 2009 blei jeg trillet inn på oprasjonssalen og blei reparert.

Rehabliteringsitden har hvert hard og lang, siden jeg pga beskymringer osv har utviklet fibromyalgi, som et kronisk smertesyndrom med tilleggs plager.

Nå i 2012 har jeg satsen i livet, det er nå det med sats kommer. Januar i år fikk jeg telefon fra lederen i foreningen for voksne med medfødt hjertefeil, hun lurte på om jeg ville være nest leder :o Jeg takket ja, med en gang. Herregud hva har jeg gjort nå, jeg har jo sosialangst, hvordan skal dette gå ? . MEN, jeg dro inn på årsmøte, og det gikk bra, Angsten, hvor var den tatt veien. Jeg skjønte ingen ting. I tillegg så var jeg ikke helt bra på den tiden, etter jeg falt på isen i desember 11 . Dette har gått over alt forventninger. Det skulle bli ny leder også, lederen og jeg har et bra samarbeid og hun bor også i vestfold.

I helgen 24-25 mars, dro jeg inn til Oslo sammen med henne, på foreningen historiske første landsmøte. Der blei jeg valgt inn i landsstyret som regionsrepresentat. Og jeg blei valgt som 2. nest leder av landsstyret. Å himmel og hav. Men det går greit, jeg har det fint. Jeg trives med dette her.

Jeg har lest mye psykologi i det siste, og kommet frem til min egen konklusjon av meg selv, en analyse av meg selv. Den er blitt lest av psyk.sykpl, kontaktsykepleier på rikshospitalet og jeg tok dette opp med min fastlege, og alle er enige med meg. Jeg er ikke psykisk syk, jeg er fysisk syk.

Nå sitter jeg å tenker på fremtiden, jeg lever .. Drømmen er å bli lege. Fysioterpauten min sa at hvorfor ikke satse og se hvor du havner, hvor langt du kommer ? . Men jeg ser for meg noe innen psykologi. Pga min helsetilstand kan jeg ikke jobbe i en frysisk anstrengt jobb. Men muligens jeg klarer mere enn jeg tror.

Våg å vær den du er !