Trenings blogg ..

Startet trening og kosthold blogg, første treningsdag unna  gjort http://susannetrening.blogspot.no/2012/11/dag-1-del-2.html?spref=fb  .. Følg gjerne med der inne :)

Det er alltid de svake.

Det er alltid de svake det må gå utover, det er de svake som får svi. Stort sett, så er det som er faktaen.
Det er altid noen som tjener på de svake i samfunnet uavhengig hvordan man er svak .

Har man dårlig råd, så kan man lett fristes til disse tilbudene om kjøp nå betalt om 3 mnd, alle har ikke penger om 3 mnd, eller de lånene de reklamerer for, dyre forbruktslån. De tiltrekker seg de svake og de havner i enda mere økonomisk uføre. Det kan være hvem som helst, om de har dårlig råd. Det er ofte for dem vanskelig å komme ut av det, bankene og disse selskapene som fører disse flotte fristene lånene de tjener hauger med penger på disse menneskene, renter som løper og lånene stiger.

Så har du statsbudsjettene og kommune budsjettene, når de skal spare er det alltid de svake det går utover, det er der de ska stramme inn. Ta bort tilbudene for de svake som trenger det. Henger det virkelig på greip, igjen så tjener de på de svake fordi det er der dem skal stramms inn og spare. Fire lilleskoler i Sandefjord står i fare for å bli nedlagt - Her er et eksempel, man tar bort noe som betyr noe for ungdom som ikke er så sterke i samfunnet, som trenger litt ekstra. Selv gikk jeg på Lillebugården i 1999-2000, en tragedie om disse forsvinner.

Så til slutt som jeg kommer på nå, så har du disse helsekost produktene, bedre helse, mer energi. Hvem går på disse ? Jo det er desperate syke mennesker som vil prøve alt for å bli friske, de blir lovet en så mye bedre helse. Selvsagt er dem desperate og prøver det meste, de betaler ofte mange 1000,- for å prøve å bli bedre. Mye av det virker desverre ikke noe gjør det, noe ikke . Som regel ikke.

Skrevet av Susanne K G . ..

Jeg er ingen aktiv bloggskriver. Men hender jo det kommer noen innlegg dumpene inn. 

Sommeren er over, og høster er godt i gang, snøer har begynt å falle flere steder i norge, her i vestfold har vi kanskje ikke fått den enda, men hører rykte om at den er i Drammen. jeg håper den dukker snart opp her, for gresset skulle hvert klippen en siste gang, men da slipper vi jo det:p . 

Det går fort mot jul, en tid jeg gleder meg til, hele desember er magisk på en rar måte. Forberedelser, pynting, gave kjøping og ikke minst baking. Vi fortsetter tradisjonen med å bake peppekeker med naboen og ungene hennes, det var så koselig i fjor. 

Har ikke mere å skrive om, skriver jeg mere nå så blir det bare svada.

Suksess i Livet

Er du kvinne og vil nå suksess i livet, vil jeg anbefale deg å gå inn på denne bloggen http://dinsuksessifokus.blogspot.com/

Ulovlig livskvalitet .....

Jeg overrasker meg stadig at jeg på trygd må passe meg for hva jeg gjør. Stadig får jeg, nav må ikke vite ditt og nav må ikke vite datt. Du må ikke skrive på facebook at du er ute å går tur. Og jeg tenker faen heller. Når man er nav klient fordi man er uheldig og blitt eller født syk, så skal man føle seg kriminell fordi man tillater seg å ha livskvalitet, og glede i livet? Er det sånn det skal være, har man mindre krav på livskvalitet og glede i livet når man er blitt syk ? Skal man bli dobbelt opp straffet fordi man er syk, og ikke klarer både jobb og ha et sosialtliv som andre mennesker.

Er det virkelig sånn at er man syk og mottar trygd, skal man sitte hjemme å råtne? Skal ikke jeg som andre få lov å dele mine gleder i livet fordi jeg er syk. Skal ikke jeg få lov å gå tur ? Det er stor forskjell på livskvalitet og arbeidsevne.

Livskvalitet er menneskerett, hva er et menneske uten det ? Man har mistet så mye fra før av når man er syk. Jeg snakker ikke om livskvalitet som det å gå på fylle flere ganger i uken, jeg snakker om å kunne bestemme litt mer over sitt egentlig liv, det å kunne gå seg en tur uten at man skal føle seg kriminell.

Jeg skal gå å være redd for at nav skal finne ut hva jeg gjør og ikke gjør. Skal det være sånn at man som syk skal bli skulet på som trygde missbruker fordi man tillatter seg glede ? . For det er jo nettopp det det er, når man blir fortalt at nav ikke må vite ditte og datt.

Hva vil det gjøre med et menneske psykisk? Skal man fratas retten til et sosialtliv ? Og igjen hvordan helse påvirkning gjør det med et menneske både fysisk og psykisk ?

Hilsen ei som er lei av å måtte gå på tå !

Mitt prosjekt ?

bildekilde: http://www.infobilder.com


Alle er redde første gangen dem skal gjøre noe for første gang. Det kan man se se helt tilbake fra barneårene. Man skal utforske verden, og det er skummelt, men da har man som oftes en trygg hånd å holde i.

Dette kan være skummelt også i voksen alder, og da har man som oftes ikke den trygge hånden å holde i. Og om man i tilegg går med en forestilling på at alt er farlig, går med den holdningen, så blir det skummelt og farlig.
Stort sett er det ikke farlig, men det er å gå det skrittet der man kan kan motbevise seg selv at det er ikke skumelt. Da er det på tide med et nytt prosjekt.
Mennesker med angst, trenger gjerne en som følger enn i det, veilder og støtter. Ta det i mindre skritt fremover.

Mennesker med det jeg kan kalle normal redsel, er det stort sett bare det å kaste seg i det, gjøre det, uten masse greier som tanker og kontroll. De trenger gjerne ikke den kontrollen jeg kommer til.

Er man midt mellom det man kan kalle normalt og angst, så trenger man som oftes kontroll for å kaste seg i det. Kontroll skaper mindre frykt, og det viktig å ha i prosessen. Og det er gjerne bare første gangen man trenger kontroll så går det bra de neste gang.

Jeg kan f.eks ta meg selv : Dette er skrev i går på vei til oslo...

Jeg sitter på toget på vei til oslo, jeg er den midt mellom som trenger kontroll, vite hvor ting er, hvor jeg skal osv.. Det å ta toget gjør meg ingen ting, toget har jeg tatt mange ganger. Men jeg skal ta trikken opp til rikshospitalet. Her kommer kontrollen jeg snakket om, som kan være lurt å ha. Jeg vet hvor jeg skal kjøpe bilett til trikken ( det har jeg undersøkt på forhånd) . Jeg er usikker på hvor trikken går hen i fra, jeg har tatt trikken en gang før opp ditt for noen år siden, men da hadde jeg den støtten og "hånden" jeg snakket om, for da var jeg med en som var kjent. Nå er jeg på egen hånd. Men jeg har delevis kontroll på situasjonen, så jeg er rolig.

Prosjektet her er at jeg skal klare det, jeg skal oppnå det, målet mitt er var å ta trikken opp til rikshospitalet. Jeg kommer til å endre tanker, følelser og holdninger til situasjonen når jeg har gjennomført det.
Da endrer jeg et prosjekt jeg har hatt tidlig med nye metoder og holdninger. Nesten gang trenger jeg nok ikke kontroll.

Fortsettelse når jeg satt på venterommet på rikshospitalet .....

Jeg merket godt den kontrollen jeg snakket om. Jeg viste ca hvor narvesen lå når jeg kom opp fra toget, den lå der jeg trodde. Jeg rotet meg med en gang, jeg hadde kontroll, og derfor ingen uro. Jeg hadde kontroll på en stuasjon jeg selv hadde satt meg i.

Jeg spurte personen på narvesen, hvor jeg skulle gå ut for å finne trikken. Jeg viste at jeg måtte ta trikk 17 eller 18. Jeg var fortsatt rolig, og kjente kontrollen jeg hadde, jeg var sjef i mitt liv. Jeg hadde motbevist noe for meg selv ..

Jeg vet nå at nå har jeg dannet meg et nytt prosjekt i livet !


Om folks prosjekter kan du lese i boken i forrige innlegg. http://susannekgu.blogspot.com/2012/04/folks-prosjekter.html

Folks prosjekter

Jeg har lest en bok

Folks prosjekter ---- Dette er et begrep som innbefatter holdninger, tanker, følelser og atferd knyttet til et spesifikt tema eller situasjon.

Kan anbefale boken ..

Always have faith in yourself

Innerst inne har jeg utrolig troen på meg selv, dette skal jeg klare. Jeg tror jeg skal klare det. Men det blir kanskje ikke så enkelt. Men jeg er en tanken, sånn er jeg bare. Jeg er redd for alt som jeg kan støte på på veien til suksess, til det JEG vil bli. Uavhengig av hva andre syns og tenker. Fikk spørsmål om veien min ikke er for vanskelig, om jeg kommer til å klare det ? Men jeg er jo ikke dum selv om jeg er syk.. Men etter å ha tenkt på den kommentaren så får det meg bare til å enda mere lyst til å nå målet mitt, da skal jeg hvertfall.
Jeg er litt sånn, skal ta igjen... så nå skal jeg ta igjen på den måten at jeg skal motbevise dem. Jeg er kan da ting jeg også, selv om jeg er syk. Den største trusselen er jo NAV . De vil ikke ha unge på uføre, men de er ikke flink til å tilrettelegge slik at unge mennesker kan nå SITT mål.

Var en som skrev på en fb side, om det å planlegge livet sitt.

" Om alle hadde planlagt livet sitt like nøye som ferien sin, da hadde flere hatt det mye bedre og mere sånn som man ønsker å ha det"

Her kommer skeptisken i meg til dette her da, for hvor lett er det for alle ? Hva med når man er syk, og ting kan dukke opp fortere enn andre rekker å blunke ? Man vil mye i livet, men når livet er uforutsett, så er det ikke lett å få jobb, fullføre studie. MEN MEN MEN ... Man kan ikke gå å tenke på det. Jeg kan ikke gå å tenke på hva som kanskje skjer i morgen. Man MÅ tenke fremover, planlegge livet sitt som man vil, så får det som evnt kommer, komme ?

Jeg lever med kroniske smerter, ingen dag er like. Men viktigste for meg er at i dårlig smerte periode, så tenker jeg på at det går over, så får jeg fortsette på livet jeg vil ha da. Om jeg må vente en mnd før jeg fortsetter. Må jeg operere hjerte, får jeg ta det når det kommer. Jeg har fortsatt foruttseningen til å vær sjef i mitt egentliv , ha troen på meg selv selv om jeg må sette det på "stopp" en periode.

Jeg tror når man er alvorlig syk, at det er lett pga frykt å syklig gjøre seg selv. Kanskje klarer jeg mere om jeg bare planlegger det nøyere. Ikke tar for store skritt. Selv om jeg kanskje begynner på f.eks helsesekretær nå, så vil jo ikke det si at jeg ikke kan ta noe innen psykologi. Det er mange veier man kan ta til suksess, og veien må man velge selv. Om man må bare begynne et sted for å komme i gang, så tror jeg det er viktig, viktigere enn å begynne på det med PANG start. Jeg har større muligheten å stoppe på veien om jeg tar litt og litt, erfaring, kunnskap tar jeg med meg på veien likevell.

Men at noen skal få lov å ødelegge for mine drømmer, tillater jeg ikke. Da får dem heller holde munnen sin,
så skal jeg bevise hvem jeg er egentlig er !

psykisk syk jeg ... Det er ikke alltid det er svaret...

Livet har mange utfordringer og man må ta mange sats. Noen kommer sent i livet, mens noen tar de tidlig. Jeg tar dem nå, straks 28 år gammel.

I mange år trodde jeg selvsagt selv, og alle rundt meg at jeg var psykisk syk. Jeg var jo syk, men selvsagt psykisk syk. Gikk til psykolog, fikk medisiner, hjalp ikke. Havnet inn på psykiatrisk avd.

Angst har jeg nok enda, men hvem har ikke det når man er alvorlig syk.

Jeg blei født våren 84, jeg var ikke frisk. 6 uker gammel, skulle dem finne ut av det, og 8 uker gammel blei jeg første gangen hjerteoperert. Første leve året preges av usikkerhet om hva som vil skje. Jeg husker ingen ting, liten var jeg jo. Men jeg kjempet. Og jeg lever.


I alle år gikk jeg på kontroll på mitt lokalsykehus, som er tønsberg sykehus, det heter SIV- Tønsberg, mener jeg. Alt var fint på kontrollene, alt så bra ut. Sånn fortsatte det, var bare på kontroll hver 3 år som jeg husker. Også i voksen alder blei jeg fortalt at alt stod bare bra til her. Og det er det man tror på, det er det man tror på som foreldre også, ektefelle og seg selv. Det hjelper ikke da hva man kjenner på kroppen ?

Jeg blei tidlig mamma, lykke :D .. Jeg er den dag i dag gift med barnefaren og vi har det flott sammen, men alt har ikke hvert rosen rødt for min del. Jeg klarte ikke skole, klarte ikke jobbe. Bare små jobber og det funket ikke. Hva var galt med meg ??

2 år etter jeg fikk min sønn, begynte jeg å jobbe litt igjen. Og jeg blei syk, psykisk syk. Jeg var deprimert, og det var jo faktisk sånn jeg selv følte det. Livet bare dritt, jeg klarte ingen ting, jeg orket ingen ting. Følte meg lat og ubrukelig. Jeg var forvirret i min egen kropp. Men jeg stod på for min sønn og det han trang.
Jeg gikk til psykolog, der pratet vi om barndommen min, ting som har hvert vanskelig. Jeg fikk medisiner som skulle hjelpe, mange hjalp ingen ting egentlig. Jeg var innlagt på psykiatrisk avd også. Kroppen virket ikke, jeg var helt nede. Jeg viste ikke hvorfor. Flere ganger tok jeg meg i å tenke, hvorfor meg, andre har da opplevd værre ting enn meg. Medisiner gjorde ikke saken noe bedre, jeg blei utredet også for alvorlig psykotiske lidelser (??? ) Altså jeg trodde det selv, var det kanskje medisiner som gjorde det ? .

Jeg har alltid sett ting som ikke er der, men psykotisk. Jeg hørte på hva dem sa og lyttet hva psykiaterer mente og trodde. I denne mellom tiden var jeg ikke på noen kontroll på hjerte, som jeg kan huske.

I 2007, vet jeg ikke hva som skjedde, jeg reiste meg et lite øyeblikk :p Kom meg ut ijobb, men jeg datt. Men denne gangen fysisk, jeg havnet på sykehuset i 4 uker. Der fant dem ikke ut av noe. Og selvsagt det kom jo for en dag der inne også. DU ER IKKE DEPRIMERT DA ? . Det kokte inni meg, og da hadde jeg allerede begynt å tenke på hjerte. Fikk en ekko undersøkelse, men alt ser bra ut, og jeg var hysterisk. Hysterisk ja... Jaja, jeg er vel psykisk syk da ? Men denne jenta, gir seg ikke. Nei, ikke søren. Rikshospitalet i oslo, blei koblet inn, takke være min store bror.

Jeg var innlagt okt 2007 på SIV, der jeg følte jeg hånet og mistenkligjort som hypokonder og psykisk syk og gud veit hva. Det skulle ta 1 ÅR, før jeg fikk maset meg til en skikkelig utredning på rikshospitalet. Og jeg kom ditt, var innlagt noen dager. Tok det ene og det andre.FØR det var jeg på en MR undersøkelse, det stemmer, og det var vel den som gjorde grunnlaget for videre utredning.
Okt 2008 kom jeg inn på rikshospitalet, og får å si det sånn, jeg hadde jo mine tanker. At de finner jo ingen verdens ting. Jeg er jo psykisk syk.

Noen uker etter utredningen, kom telefonen fra en fantastisk lege der inne som følger meg enda inne på rikshospitalet. Det var noe GALT, og det var mye, jeg måtte operere hjerte igjen. 29 januar 2009 blei jeg trillet inn på oprasjonssalen og blei reparert.

Rehabliteringsitden har hvert hard og lang, siden jeg pga beskymringer osv har utviklet fibromyalgi, som et kronisk smertesyndrom med tilleggs plager.

Nå i 2012 har jeg satsen i livet, det er nå det med sats kommer. Januar i år fikk jeg telefon fra lederen i foreningen for voksne med medfødt hjertefeil, hun lurte på om jeg ville være nest leder :o Jeg takket ja, med en gang. Herregud hva har jeg gjort nå, jeg har jo sosialangst, hvordan skal dette gå ? . MEN, jeg dro inn på årsmøte, og det gikk bra, Angsten, hvor var den tatt veien. Jeg skjønte ingen ting. I tillegg så var jeg ikke helt bra på den tiden, etter jeg falt på isen i desember 11 . Dette har gått over alt forventninger. Det skulle bli ny leder også, lederen og jeg har et bra samarbeid og hun bor også i vestfold.

I helgen 24-25 mars, dro jeg inn til Oslo sammen med henne, på foreningen historiske første landsmøte. Der blei jeg valgt inn i landsstyret som regionsrepresentat. Og jeg blei valgt som 2. nest leder av landsstyret. Å himmel og hav. Men det går greit, jeg har det fint. Jeg trives med dette her.

Jeg har lest mye psykologi i det siste, og kommet frem til min egen konklusjon av meg selv, en analyse av meg selv. Den er blitt lest av psyk.sykpl, kontaktsykepleier på rikshospitalet og jeg tok dette opp med min fastlege, og alle er enige med meg. Jeg er ikke psykisk syk, jeg er fysisk syk.

Nå sitter jeg å tenker på fremtiden, jeg lever .. Drømmen er å bli lege. Fysioterpauten min sa at hvorfor ikke satse og se hvor du havner, hvor langt du kommer ? . Men jeg ser for meg noe innen psykologi. Pga min helsetilstand kan jeg ikke jobbe i en frysisk anstrengt jobb. Men muligens jeg klarer mere enn jeg tror.

Våg å vær den du er !

Valg ...

Hver dag står du som regel over 2 valg, og valget du velger er valget du må stå for. Du kan velge å gjøre dagen bra, du kan velge å gjøre dagen dårlig.

Hadde jeg ikke hatt lungebetennelse skulle jeg satt opp kamera mitt og tatt et bilde der jeg hopper, men jeg velger å ikke utfordre sjebnen.

Og du har muligheten og det er sol der du bor, så anbefaler jeg deg å gå ut å strekke deg mot solen og puste dypt inn og kjenn på det . Jeg anbefaler det virkelig, har du muligheten så ta et par skritt og kjenn på den snøfri asfalten, kjenn på vårfølelsen. Deretter tenker du på hva som gjør deg lykkelig. For alle har noe der inne som gjør en lykkelig .


Ha en god dag :D


Jeg har tatt mitt valg i dag :D

10 ting å slutte å gjøre for deg selv hvis du har FM og / eller CFS

10 ting å slutte å gjøre for deg selv hvis du har FM og / eller CFS

Når du har en kronisk sykdom som fibromyalgi eller kronisk utmattelsessyndrom, har du nok å stri med - du trenger ikke gjøre det verre for deg selv!

Det er vanskelig å ikke gjøre det på grunn av samfunnets definisjon er "galt" med deg hvis du ikke alltid takle farten, hele tiden. Vi forventes å jobbe full tid i stressende jobber, vil vi være fantastiske foreldre, har en perfekt hjem og holde tritt med alle andre. Hvis du ikke kan håndtere alt dette må du være alvorlig feil!


Kommer ut av denne tankegangen er vanskelig, men det kan være bra for oss og hjelpe oss til å føle bedre. Men det krever arbeid. Det første trinnet er å erkjenne hva det er du gjør for å leve opp til idealet om hva du "forventet" å gjøre. Her er 10 farlige ting du bør se opp for.



Den første Slik "over do" ting.
For å bevare vår energi er avgjørende for oss - vi blir bare verre for å gjøre mer enn hva kroppene våre kan håndtere.



Den andre Kritisere deg selv.
Du vet bedre enn noen at du er virkelig syk, så gi deg selv en sjanse! Når du ertappar selv å være selvkritisk, erstatte kritiske tanker med noe sånt som: "Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg kan ikke gjøre mer enn det."



Den tredje Klandre deg selv.

Det er ikke at du har bedt om en kronisk og invalidiserende sykdom vil komme og banke på døren din og helt slå bena under deg. Uansett hva noen folk sier det er din sykdom ikke din feil!



Den fjerde Å tro på andres negative oppfatninger.
Det alltid vondt å høre noen si at du er "lat", "gal" eller "ubrukelig". Alle som fortsetter å gjøre det beste han / hun kan være sterkere enn de fleste. Dette er hva du må huske.



Den femte Å ha urealistiske positive forventninger.

Vi pleier å sette alle våre forhåpninger og all vår tro i hvert ny behandling som vi tester, og det betyr at vi sørger for en stor skuffelse når det viser seg at vi ikke ble helbredet med en gang. Har den holdningen at hver forbedring er en suksess, og husk at vi vanligvis må bruke to eller flere forskjellige typer behandlinger for å gjøre virkelig framgang.



Den sjette Å ha urealistiske negative forventninger.

Den andre siden av mynten er at uten suksess forsøker behandling etter behandling, noe som gjør at du føler ingenting vil noensinne virke. Slik tror de kan stoppe deg fra å prøve nye behandlinger som faktisk kunne hjelpe deg og det kan også skape en omvendt placeboeffekt - ie. at behandlingen ikke fungerer fordi du er overbevist om at det ikke vil fungere.



Den syvende Putting selv sist.

Mange av oss ønsker å bruke vår energi på menneskene rundt oss, på vår jobb, vår plikt - bare for å oppdage at vi ikke har noe energi igjen til oss selv. Det gjør ikke det. Hvis du ikke tar vare på deg selv i første omgang, slik at du får mindre og mindre å gi til andre, før du har noe igjen å gi det hele tatt fordi du bare får sykere og sykere. Ta vare på deg selv er overlevelse, ikke egoisme.



Den åttende Å gi opp for tidlig.

Når du teste en ny behandling eller foreta en livsstilsendring kan ta tid før du merker effekten av den. Hvis du gir opp for tidlig du kan gå glipp av de langsiktige fordeler. Gi kroppen din tid til å tilpasse seg endringer.



Niende Slippe stresset dominere livet ditt.

Vårt liv er fullt av stressfaktorer og være syk er en annen. Problemet er at stress forverrer symptomene våre. Prøv å finne måter å redusere eller håndtere stress slik at den ikke fortsetter å kjøre deg til bunns.



Den 10. Å spørre hvorfor.

Vi ønsker alle å vite hvorfor vi er syke. Er det genetisk? Er det på grunn av kostholdet ditt? Vaksine? Plantevernmidler? Infeksjon? Noen form for straff? Hvorfor sykdommen påvirket deg og ikke de millioner av andre mennesker som er akkurat som deg? En rekke spørsmål av denne typen kan føre til en nedadgående spiral av selvbebreidelse, skyldfølelse, og økt stress. I stedet for å spørre oss "hvorfor" vi må stille spørsmålet "hva som skjer i kroppen min?". Det er dette spørsmålet som kan bidra til å avdekke årsakene til symptomene og dermed bidra føre til behandlinger.



Kilde: About.com (Adrienne Dellwo)



Oversettelse: Johanna Spetz

Jeg har brukt google til å oversette til Norsk.

Det er tatt fra svenske fibromyalgi siden : http://fibromyalgi.se/1.0.1.0/96/1/?item=art_art-s1%2F548

Jeg er fortsatt MEG

Jeg er fortsatt Susanne selv om jeg er Susanne med sykdommer. Jeg trenger å vite at jeg settes pris på, jeg trenger å vite at jeg tenkes på.. Men ikke alltid sannheten er sannheten. Om du spør meg om hvordan det går, og jeg sier at det går bra, så betyr ikke det at jeg er frisk, det betyr at jeg kanskje har en litt bedre dag i dag. Om jeg sier at jeg må legge meg litt, fordi jeg er sliten, så betyr det at jeg egnetlig ikke har det bra i det hele tatt.

Om du spør meg om jeg vil være med på noe, og jeg sier ja, så ikke bli lei deg om jeg må avbryte i siste liten, ikke fordi jeg ikke vil, men da får jeg ikke med meg kroppen min. Da klarer jeg faktisk bare ikke.Jeg sier ja, fordi jeg vil, og jeg blir glad for å huskes på og tenkt på. Jeg vil egentlig.

Om du spør meg om å gå tur, og jeg sier ja. Så er det ikke sikkert jeg orker det dagen etter. Om jeg sier nei, så ikke bli sur på meg. Da klarer jeg ikke løfte beina mine. Noen ganger sier jeg ja, fordi jeg vil, selv om jeg har vondt. Men la oss gå i midt tempo, jeg har da tatt smertestillende for å komme meg ut sammen med deg.

Om du kommer hjem til meg, og det er litt rotete, ikke kommenter det. Jeg gjør så godt jeg kan. Jeg tar det jeg orker, når jeg orker. I perioder kan det se kjempe flott ut her, fortelle meg heller når det er fint her. Jeg trenger ikke minnes på at jeg ikke har orket for det vet jeg så godt.

Jeg er ikke sterk, selv om jeg går gjennom dette her. Jeg har ingen valg, det er livet jeg må leve. Vil du være en del av det, så er jeg takknemlig, vil du ikke så forstår jeg det. Jeg forventer ikke at du skal være en del av det.

Jeg setter pris på alle vennenne mine, og jeg er der så godt jeg kan for dere. Men må jeg si at jeg ikke orker, så ikke ta det personlig. Prøv igjen, jeg bryr meg om dere <3 .

Har jeg glemt noe dere har fortalt meg som er viktig, ikke bli sint. Ikke tro at jeg ikke bryr meg om dere, bare fortell det igjen. Jeg husker dårlig, det er greit å le av det for jeg ler selv. Men noen ganger ler jeg av fortvilelse over meg selv.

Noen kvelder ligger jeg i sofaen i fortvilese og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, alt lyset av. orker ikke lyd heller lys.

Det er dette som er sannheten. Men jeg er fortsatt jenta med godt humor, har posetiviteten. Men vil dere skal vite at jeg hver dag kjemper for å være posetiv.

Nytt år og nye muligheter ...

Det sies hver gang man starter et nytt år. Jeg lever stort sett det livet jeg levde året før også. Men det er greit å benytte anledningen om man vil forandre noe.

Jeg kan starte med den lavkarboen jeg gikk på i høst da, var fint det altså. Det virket bra, MEN... Ikke i lengden.Jeg blei veldig dårlig og sliter nesten litt enda med å komme meg oven på igjen. Men jeg tenker fortsatt på hvordan jeg levde det, og tar dette med i læring, og tenker fortsatt på hva jeg putter i munnen. Jeg spiser fortsatt helst ikke hvete mel, og jeg spiser helst ikke ting med masse karbohydrater. Oky da, jeg har ikke hvert flink i desember.
Men nå er det jo nytt år, og anleding til å starte på nytt !!! YES ....

Jeg har også startet året med en nytt, ja hva skal man kalle det motto ? Hvertfall.. Det heter TA DET NÅ .. Før så utsatte jeg ting hele tiden, spesielt når det gjelder orde å rydde. Folk har vaskehjelp, jeg skulle hatt rydde hjelp. Handler ikke om at jeg er LAT, det handler jo om at jeg er syk, og henger ikke helt med. Bruker tid på å virke, bruker tid til å komme i gang. Men i romjulen, fikk jeg tatt et røsk, og nå tar jeg det med en gang. Legger ikke ting som skal opp i trappen, jeg går opp med det. Begynner å sette inn en automatikk i skrotten min. :) .

Også datt jeg på rumpa den ene dagen det var glatt ute, 7 desember . Jeg har fortsatt problemer me det, pga noe nerver som ikke er så happy. Fortsatt merker jeg det litt i korsryggen. Fått beskjed om at dette tar tid, så da får jeg bare ha tålmodighet.


Ha et godt nytt år alle sammen :D